Saving the world (a little) or just one self?

This year – as previous year – has presented a series of nice books to book lovers. Fiction and non fiction do – these days – to a large extent deal with the intimate sphere. Love, marriage, drama, divorce, abuse, trauma, hatred, envy, disrespect and fear inside the family. Yes, these things exist and we read about it. Some dislike that bad things that happen inside closed rooms get exposed, others think it is okay. As someone who has been in long relationships before, had traumatic divorces and come over them again, I am not sure if I really benefit from reading all this. My x-husband is currently married to one of the non-fiction writers in this field, and for me, all her good advise (and yes, it is probably good advise)  been a bit too much, because she is “everywhere” and thus, my x-husband is also – invisibly – everywhere. I may be oversensitive to it, but alas, I am maybe more of the type” get done with this, and go on with other things”. The focus on the intimate sphere, however, is in a sense making the world small, as if you and me are the only ones that matter. Making small dramas  – and maybe happy endings with you and me building a nice nest, eating lovely meals with successful friends and buying nice new kitchens and cabins and having beach holidays at sheltered and “interesting” resorts where we befriend the locals: often a bar owner or a cleaner. While the large world goes on out there.

One nice reading of this year  in Kim Leine. He takes us to a small local hospital (yes, I am familiar with small local health institutions) – this time as always on Greenland, Tasiilaq, a place I have been to. He describes one day in the life of people who WORK together (and yes, love, hate, tolerate and dislike each other too). He presents a back carpet of “war” out there, and show us how “life goes on” locally even if big drama is out there. Surprisingly few have written good dramas about work environments.

In order to be out there in the big world, and attempt to change it – you may need a VOICE. You may need to polish the narcissist in yourself, and be visible with your loud voice – to convey other messages. Politicians do. But sometimes not well enough. Some writers do. Some have ideas, but no practice. Some are out there, where things are hot. We have excellent reporters that write about the conflicts, dramas, war zones, religious and political battles, and they tell us about the big dramas. We have people who ask us to change our perspectives of life – and we have silent but hard working people who try to do something for the ones that have too little energy to be excited about small dramas, those who have to face the consequences of big dramas.

I am not brave enough to be in war zones. But I have tried to be less concerned with my small dramas, and more concerned with the big ones that are relevant to me. In the big world, women are still facing a lot of danger just because of their reproduction and sexuality. They are mobbed, ridiculed, controlled, put aside, deprived of services and even cut in their genitals because they are sexual and reproductive women. Today I am dressed in black, because Poland wants to go backwards in time, and ban women’s access to safe and legal abortions.  It is not difficult to get a pregnancy started. It is way more complicated to get it ended. That is a real drama in may women’s lives.

Fellow men and women of the privileged world: enjoy the life YOU have! Make the best of it. Don’t make drama out of little things. Use  a tiny little surplus energy to supply the rest of the world with happiness, fairness, equity and wisdom.

 

Today: wear black!

 

 

 

 

Advertisements

Nordaførr

Jeg bodde i Tromsø før. Liten fin by, oversiktlig, vakker natur, fin konkret jobb. Masse turer, mange venner. Faglig interessant. Men det ble ikke til at jeg ble. Valg man gjør. Jeg fikk drømmejobb i Oslo og flyttet tilbake.

Livet består av veldig mange valg. Nå, når jeg er her igjen, på et litt lengre hverdagsopphold, tenker jeg at jeg kanskje angrer, kanskje ikke. For det har vært masse spennende i de tjue åra. Trekkhunder. Global helse, Blikket på verden, kjennskap til Afrika, fattigdom og utvikling.Studenter, venner, kollegaer. Stimulerende, politisk, faglig.

Jeg bodde i Texas fra 1969 til 1970. Brytningstid, Vietnamkrig, Politikk, Raseskiller. Hippiebevegelse og popmusikk. Pizza og Dr. Pepper.Rasende ung jente som kom hjem til Norge med et engasjert sinn. EEC kamp, klassekamp, Vietnamprotest.  Jeg har vært tilbake mange mange ganger, etterutdanning, vidunderlige reiser til vakker natur, besøkt et utall av nasjonalparker og indianerreservater, og samvær med folk som er blitt mine aller beste venner. 4 generasjoners feltarbeid i en annerledes amerikansk familie. En unik reise i en verden i endring. Jeg er hjemme der og, i det lille huset på farmen, i den lille landsbyen, i den byen – San Marcos – som var kulissen for filen “Boyhood”. Litt av mitt liv også.

Og så Gambia. 22 år med besøk i en liten urban og slumbasert landsby, og et helsesystem i endring; der jeg har gjort feltarbeid, fått venner, sett på helsetjenester for mor og barn, levd enkelt, spist lokal mat, diskutert lokal politikk, vet hvor man skal gå får å fikse DET, kjøpe ditt, spise datt, komme seg DIT. Føler meg trygg, og gjenkjent. Har kjent  fire barn jeg har fulgt inn i voksenlivet. Sett lokale skikker, muslimsk dagligliv, skolegang og helsestasjoner. Og danset på stranden til Afrikansk musikk og matet apekatter og krokodiller. Jeg KAN Gambia også. Det endrer seg der og, men det går ikke så fort.

Tromsø er også endret. Større, mer moderne, masse byggevirksomhet. Ekkoet fra polarhistorien og fiske ved kysten, samedilemmaer og nordkalotthandel er gjemt mellom nye hoteller som reklamerer for nordlys og midnattssol; som om det var noe nytt. Gourmetmat fra nord men også importerte varer fra hele verden. Men fjellene og havet er der enda. Fjæra har flo og fjære sjø. Fuglene bråker som før. Noen av vennene finnes også, å ta opp tråden er som å ha flyttet i GÅR. Tromsø er en by jeg trives i. Oslo er det ikke, selv om jeg er derfra, vokste opp der, lever der. I Oslo flykter jeg hjem, til skogen og oversikten. Eller jeg stikker av, som nå. Til hytta, til Bakau i Gmabia, Afrika, til Martindale i Texas,  Kanskje det er slik at jeg har det best i små miljøer? Her i Tromsø har jeg familie, bror og hans kone og barn. Kjent dem lenge også.

Unasett. Å kunne se steder over tid. Å ha anker ute der det er godt å være. Å se at utvikling kommer så sakte og så fort; og at det er noe som består likevel?

 

Menneskerettigheter – noen kritiske kommentarer

I ti år eller mer var jeg bidragsyder til en spalte – Fokus – i Klassekampen. Jeg leverte og leverte. Etter ti år sa de at nok var nok, de ville ha  “nyere ” (les “yngre”) stemmer. La gå, fornyelse er greit, men det er ikke helt greit å la folk gå ut på dato. Jeg ble litt sur over begrunnelsen, for jeg ble mye lest og fikk mye tilbake.

Det viktigste er at man tar inn kritiske stemmer, nye, gamle, erfarne eller nysgjerrige.

Nå ja. Forleden leverte jeg et manus til samme avis, det handlet om seksualitet og voldtekt. KK syntes det var for langt. Jo da, det var det. Men: Aftenposten tok det uten å kutte. Jeg fikk mange mange kommentarer på akkurat det.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hemsedal-saken-Svart-fa-unge-jenter-har-fantasier-om-sexorgier-i-fylla–Johanne-Sundby_-lege-601715b.html

For et par dager siden fikk likevel en “ung stemme”to helsider i KK som et innlegg i debatten om aldersdiskriminering, igjen. Helsevesnet har besluttet å stenge litt eldre kvinner ute fra tilgang på assistert befruktning. Artikkelen er helt grusom. Artikkelforfatterinnen, en ung biolog, mener de barnløse skal bære hele byrden av overbefolkningskrisen hun ser som et miljøspøkelse. Hvorfor akkurat de som ikke kan få barn på egen hånd er så utrolig mye verre enn de som forplanter seg i parforhold, i fylla eller ekteskapet vet jeg ikke. I Kina lot de reglen om færre barn gjelde ALLE: men ettbarnspolitikken slo jo feil. Her går en ung biolog kun ut mot reproduksjonsteknologiens barneproduksjon (som kanskje er en prosent av alle barn) – men sier ikke noe om resten. Jeg vet ikke hvorfor KK synes denne artikkelen er så spennende, men jeg synes ikke den kan stå uimotsagt. Barnløshet handler ikke om “egositiske menneskers biologi”. Det å få barn er like mye et sosialt fenomen, man vil leve det livet alle andre lever, være en del av en familei, oppleve det alle andre tenker er den viktiste delen av livet. HELSE, SKOLEGANG, JOBB, BOLIG, BARN, PARTNER—- TING FOLK FAKTISK SER SOM EN DEL AV SELVE LIVET

I Aftemposten samme uke kunne en lese “Ingen menneskerett å bo innefor Ring 2”. Og i samme åndedrett som artikkelen over: “Det er ingen menneskerett å få barn”. Og andre kvaisutsagn. Det virker som det er viktigere å definere hva som IKKE kan oppfylles enn hva menneskerettighetene faktisk forplikter oss til.

Her kaster medie-folk menneskerettighetene rundt som om de var gatekjøkkenmat.

Derfor: Menneskerettighetene skal ikke brukes slik. Menneskerettighetenes store fordel er nettopp at de IKKE diskriminerer. De er fundamentale, inkluderende og omfatter alle. Derfor dreier det seg om de essensielle og  viktige aspekter av livet, ikke vås som “ring 2”. Retten til å være – eller ikke være – religiøs. Retten til å uttrykke det man står for. Retten til å få skolegang og helsehjelp. Rett til beskyttelse, blant annet mot overgrep, politisk forfølgelse og andre ting.

Menneskerettigheter har en mottager (deg, f.eks) og en som sørger for at de faktisk effektueres (“duty bearer”). Det er nasjonalstaten – landet ditt – som skal sørge for at du, som borger av ditt rike – har de grunnleggende forutsetningene for å leve trygt, godt og brukbart. Menneskerettighetene må kunne oppfylles av staten. Derfor er “det å få barn ikke noen menneskerett” – ingen stater kan garantere deg å få barn. Staten – landet – kan gi deg nødvendig helsehjelp. Og der kan de ikke diskriminere, si at noen er mer verdig trengende enn andre. Barnløshet har medisinske åraker og sosiale og psykologiske følger. Det faller helt fint inn under det vi kaller “sykdom, skade, lyte, funksjonshemming”.

At “det ikke er noen menneskerett å få barn” betyr altså ikke at man ikke skal gi helsehjelp til barnløse. Skjønner????

 

Da utvider vi blogginga

Jeg har mer på hjertet enn bikkjene, selv om mye av det andre ligger i hjernen. I og med at jeg er mye hjemme alene om kveldene, takket være min sære hundehobby som gjør at jeg holder hus langt inne i skauen, og ikke plages med krav fra tidligere og nåværende feller og avkom, så lever jeg mest på nettet. Nå ja, ikke bare der da……og så sier venner at jeg har lopper i blodet. Men det er ikke sant. Jeg bare er på farta. FORT er slagordet mitt, kort vei fra tanke til handling. “Det blir sikkert bra” enten man tar lys gråblå eller lys grågrå maling på golvet……selv om det er en av de to fra før. Sakl vi dra ut og trene sier jeg og sekundet etter er støvlene og refleksvesten på. Jeg har aldri tatt mål av med til et A4 liv, jo mer A4 desto sikrere er det at jeg er et annet sted. Ritualer tiltrekker meg heller ikke. Men jeg tenner ikke på oppussing, merkevaremøbler, vinmerker ingen har hørt om før, middager det tar fire timer å lage, eller helt nødvendige byråkratiske regler for høyere undervisning og automatiserte gratulasjoner på Face. Derimot er jeg glad i å ferdes på vann med liten bår (les kajakk, kano) i tillegg til bikkjespann da. Sparer mye tid på å ikke se TV, tid jeg kan bruke på f eks å lese gode bøker.

Akkurat nå har jeg vært alene med bikkjer, bær og pc i skauen noen dager, og forsøker skrive noe vettugt om “Quality of Care” som teroretisk begrep og forskbart fenomen. Avsporingene er u-utholdelig mange.

En av avsporingene er bøker jeg synes det er fint å lese. De siste, Max, Mischa og Tetoffensiven var på tusen sider og verdt hver eneste side. Tensjonen mellom norsk bakgrunn,utvandring, Vietnamkrig og norsk og amerikansk politikk er fasinerende. Jeg har levd midt oppe i det. Fra 1969 til i dag har jeg fulgt en famile jeg er glad i – bodd hos og reist med og diskutert med – i Texas. 4 generasjoner og et tusenårsskifte.

I juni var jeg i Myanmar. Her er en barnehage for ansatte på et Universitet. Viktig kvinnesak

sommeren 2016,huawai 141.jpgtexas16 026.jpg

Her er min amerikanske familie. Den eldste døde i fjor: Mantie Autry. Her er et maleri av en som jeg synes ligner min far: en gammel man som holder på tiden…..

 

texas16 004.jpg

Jeg får tiden til å gå jeg da.

 

Siberian Huskies – and life in a “breed”.

We have had a nice spring. After the race season, we completed several trips in the mountains, camping, sledding, being with other sled dog friends, some who have alaska huskies that work well, and some have siberians that work well. We all appreciate the best skills of a sled dog, the ability to pull a sled in snow, in various terrains, with heavy loads or less heavy loads, in all sorts of weather, and for a long time. I have mushed in South Norway, Sweden, North Norway, Alaska and on Svalbard.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Baby siberians from sled dog parents, Longyearbyen)
We added two “home grown” puppies to the pack last year, NOW two strong teenagers who  are good members of the team and have adjusted to sledding without any problems at all. Yakona and Chacko have everything I want in siberians: they are strong, well built, have good feet, good appetite,are friendly, move well, and are extremely social, but need to grow into adulthood. All our dogs like children, people, visitors, guests…….food, running – and especially me.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Little Nikolai, our latest addition – above

After new years we also brought in Nikolai, whose parents have run the Iditarod, and whose mother is Bardus’ littermate, Sisu, from Siberian Sleddogs. He – too – is a big strong friendly siberian, with an unusual color. He has started in the team and does it with no hesitation at all.

My dogs are often somewhat bigger than the script, called the “standard” of a husky. Not because that’s what I want, but because that is what I get when I search the marked for good, proven working abilities in dogs capable of  longer distances. They also tend to outgrow their parents; good nutrition and plenty of exercise trigger growth. Well, that’s fine with me, as long as they do what siberians are expected to do: pull sleds with other dogs. Most of mine are in the upper range of the standard but not really too big, and have won sled dog awards that give them (“Trekkhundchampionat”)  working champion titles. They act like and look like siberian sled dogs.

spannbilde

Dry land training with ATV

I get a bit frustrated when breeders of show quality dogs either disregard the ability to work all together, talk of mediocre pulling ability as being “good”,  or simply do not pay attention to that part of breeding siberians. This is so sad for the development of a super working breed. And unfair to the history of this important breed. I have written about the historic import of SH to Norway in the most recent issue of Mushing. Of course the little group of people who have worked hard to keep this breed alive as a working dog get upset and somewhat alert when people who came into the breed recently  have so loud voices and advocate so visibly for their views, and are so sure their interpretation of the standard is the only correct one; that our part of siberians, the dogs with stamina, well built bodies and tons of experience do NOT get appreciated, but are traded away for furry looking, teddy bear shaped, beautiful little toys that never get to work properly. I mean properly. Not that all people should do competitive sledding or excel in shows. But if your intention is to BREED this fabulous dog, you have an obligation to go into every corner of the description of the dog. .

eventyrere

chigga 010

Helge Ingstad, myself and a friend, several puppies over the years.

Sled dog siberians run in teams. They also have good metabolism, an ability to rest and regenerate, tolerate extreme weather, find the way in harsh weather and strong winds, obey the musher, work nicely inside their team and tolerate other teams, compete at almost equal level with well trained non-purebred sled dogs. These abilities may get lost if they are not cared for well in breeding.
If siberians are developed into city pets, some of those abilities become a hazzle rather than an asset – city siberians that are not run as sled dogs or have enough active physical challenges, often become escape artists, stray dogs, rescue dogs, accident prone, hard to keep, because their genetic traits to become sled dogs are still there, dormant, but not developed. Not bred for, but not bred away either. Or, even worse – breeders try to get rid of the temperamental traits that make a siberian a good working dog. I have heard from breeders of siberians that ar neither run nor shown, just bred for “looks” (“Disney siberians” with blue eyes, colored coats, face masks are those that sell to the first time buyer): they say “Don’t buy from sled dog breeders, their dogs are just too agile”.

finnmarksspann2

Serious competition – Finnmarksløpet.

Of course most siberians – show siberians and sled siberians and just family siberians – are nice, sweet, lovely, beautiful and wonderful. That is not the issue at all. The issue is about allowing some people to develop a breed deviation where being pretty is the most important criterium, and the work ability is being ignored. No, you cannot say anything about working ability unless the dogs are tested against GOOD working teams. And that is where I get most upset. Because I also started with dogs that pulled a little from day one. But they were not good. They always lost against other teams. I gradually improved the genetic stock of mine. It worked. An NOW I know what a good sled dog siberian breeder should aim for. And that is not pulling a bicycle around the block for fifteen minutes. That is winning the gold, silver or bronze medal in Finnmarksløpet, run the Iditarod, run stage races in Europe,  run Polar Distans or Hallingen, or even club races. Or at least some tests of willingness to work that are similar to these; long expeditions, trips in mountains, endurance challenges.

I still do not breed. I get good dogs from competent and experienced dog mushers. But I know what I look for. I don’t think everyone who has a siberian should have these aims, most are fine in what they are doing. But I think that what breeders should look for – or answer to – is more serious. There are just to many not good enough dogs around. Because people do not have a clue of what it takes to get REALLY good dogs. And end up with frustrations, or resort to running in circles only. Show circles or just circles. Well, I have stopped showing, because I think shows have become for vanity and not for breed preservation. But I like nice looking dogs. I like well built, well tempered, healthy, hard working and friendly sled dog siberians.

sykkelvalper 001

Great sled dog puppies, now grown lead dogs

I have “stolen” – copied – this from someone else’s blog: I think it summarized what I think:

Good breeders know the value of peer review, and they seek out ways to prove their dogs and to “take their temperature” as breeders. However, saying that the only definition of good breeding is breeding for the conformation ring ignores a vast and extremely valuable network of performance and working breeders.

Good conformation is important to ALL dogs. No matter what they do. But it’s nothing but hubris to say that the conformation ring is the only place good breeders evaluate their dogs. Remember that the original point of the conformation ring was to judge working dogs against each other. The working came first.

If your breed is one with a working history, the ability to do its historic job should ALWAYS be the boundaries that shape your breeding efforts. If the conformation ring is the best and most demanding place to test whether you’ve done a good job as a breeder, then you should go there. If it’s not – if the best and most demanding test for how well you’re doing as a breeder is the sheep pen or the field trial or the performance ring – or the sled dog trail – then that’s where you should be. 

Hundeutstilling farvel

Jeg liker ikke fenomenet hundeutstilling. Jeg liker ikke missekonkurranser heller. Hittil har jeg tenkt at jeg MÅ akseptere at vi skal ha utstillinger når vi driver med en NKK registrert hund. Men nå tenker jeg ikke slik lenger, nå tenker jeg at utstillinger er kontraproduktivt. Joda, noen liker dem og har dem som mål, og synes det er gjevt å vinne med bikkja si og er flinke til å samspille med den….men er det nok? Hvis det var det eneste, vel vel. Men utstillingene endrer fokus på hva vi har hund til, og hva vi skal fremelske i en hund. Rase på rase har endret seg, og de som forsøker å ta tilbake rasene og gjøre dem til mer dugelige hunder i det de er ment for å ta del i, vinner aldri fram på utstilling. Utstillinger ser ikke etter reelle kvaliteter på bikkja, de som er viktige for det bikkja skal være —–. Dommere har liten peil på de ulike bikkjetypene, og vet ikke stort mer enn det de ser i utstillingsringen, det er et selvgjentagende system, de læres opp til å like det som vinner, og setter som vinnere det de har sett før. Korrupte er noen av dem også har jeg fått høre historier om. De som forsvarer utstilling vil jo ha det slik det er, og tilpasser hundetypen til det som er gjengs i de trange ringene. Så nå, når flere og flere innen den rasen jeg har valgt ut, en frisk og arbeidssom brukshund, synes at utstillingsresultater er “nok” – tenker jeg at det der vil jeg ikke inn i mer. Jeg vet at Huskyklubben forsøker påvirke/utdanne dommere, men har det noen betydning? Er ikke presset i motsatt retning uendelig mye større? NKK tjener store penger på utstilling, og hver hund tilgodesees med 5-7 minutter i ringen, etter at den er vasket og børstet og fønt og jålet opp i timevis. NKK taler med to tunger: de skal ha nitide rasebeskrivelser, og så lar de deretter dommere dømme på helt andre kriterier. Jeg tror ikke mange av de som kun skal ha show husky er interessert i rasen som sådan, de har valgt husky fordi det er lettere å vinne med den fordi huskyeiere flest gir litt blaffen. At noen sier at “brukstest” er viktig er bare lip service. De testene de sikter til er ikke virkelige tester på dugelighet som polare trekkhunder. At de duger likevel tror jeg ikke på før de faktisk kjører bikkja i løp og vi kan få se om de holder mål…… Jeg tror vi som har SH først og fremst for å kjøre løp skal få høre mye mig i tiden framover hvis vi ikke passer på. Jeg har tenkt at det har verdi å holde på standarden, tenke på utseende, stille ut for å få adgang til NKK titler, men jeg tror jeg dropper alt det der. Det er SYND at de få seriøse hundekjørerne som henger med siberian får så mye pepper, motbør og så lite anerkjennelse, for den ene etter den andre hopper av og hengir seg til andre typer hunder. Jeg ante ikke at det satt så mye “dritt” inne i hodene på folk bare fordi de driver med en bikkjetype; Jeg også har tenkt tanken mange ganger på hvorfor jeg har vært med på dette; når jeg ser alle de ubehagelighetene som kommer fordi en mener noe så enkelt som at man vil bevare en brukshund, og fordi en tillater seg å kritisere masseproduksjon av valper som skal være selges til et marked, men som ikke egentlig holder mål etter noen form for kriterier. Dette skal jo være en glad hobby, ikke en sekt der man må gjøre som de høyrøstede og rettroende i NKK sier og mener. I miljøet rundt raseklubber har jeg møtt de mest ufyselige folka jeg noen gang har kommet over, noen av dem finner vel en nisje der og gjør alt de kan ut av det. Jeg har også fått mange særs gode venner, heldigvis. Jeg er mye over midels engasjert i hunder og bruk. Meg om det. Det gjør det vanskelig å være helt konsekvent skeptisk. Jeg skal ikke kvitte meg med bikkjene mine, jeg liker dem, men jeg gir opp å tro at det nytter å jobbe i og for en “rase” på den måten jeg har gjort før. Jeg vet ikke en gang om jeg liker begrepet “rase”. Jeg liker en bestmet type hund. Den er beskrevet i forhold til hva den skal duge som. Og har et bestemt utseende som gir den et spesielt preg, med en god del variasjon. Det er fint. Det som er synd når en gir opp slik som dette, er at man kaster hundetypen til “løvene”. Jeg er utrolig ambivalent. Men jeg LIKER meg bedre blant hundekjørere flest, enn blant jåledamer i utstillings ringer; det har noe med holdninger til essensen i hunden å gjøre. Det forundrer meg at noen av skyggesidene og uroen rundt utstiling ikke diskuteres mer seriøst i de miljøene som holder på med det og kan systemet. Diskusjonene i Huskyklubben var merkelige. HVORDAN kan en forsvare å skulle dyrke fram en brukshund/trekkhund uten å ta bruksdelen av hunden alvorlig? Jeg tror ikke utstilling og løpskjøring er forenelige størrelser lenger. Og jeg tror vi bare har sett starten på noe som kommer til å komme, mer og mer. Utstillings-designede hunder. Det eneste jeg kan si med sammenbitte tenner er at jeg GIR meg ikke med å bruke bikkjene mine. De er siberians så gode som bare det, selv uten sløyfer og bling. Jeg er ikke ute av “siberians”. Jeg er bare helt sikker på at det som skjer i ringen, ikke betyr noe for mine hunders evne til å være nettopp det. Så får de som tripper rundt i ringen overbevise oss andre om at det er DET som er det riktige. Vel bekomme.

Sannhetsgehalten er null og mobbefaktoren høy.

Da jeg var redaktør av Huskybladet fortsatte jeg en tradisjon som både var ondsinnet, mobbete, grusom og observant, og som uansett måtte tas med en klype salt og ved å svelge noen kameler. men tro meg, folk var reddere for å ikke være med i spalten enn å få sitt pass påskrevet….litt selvironi skader heller ikke. .
Jeg redigerte en sladrespalte.

Nå har det vært andre redaktører, og bladet er blitt alvorlig og seriøst, uten en dråpe humor.
Redaktøren vil ikke ha en slik spalte, han synes ikke den er morsom, og han synes den er intern. Det er den; den er Siberintern. Så jeg er refusert.
For at dere andre skal få dere litt å humre over er dette da nå en del av min BLOGG i det videre. Det gjør det farlig å være nær meg, for en vet aldri hva jeg kan snappe opp. Fordi flere nå kan lese spalten har jeg vært nødt til å sensurere non navn. De interne vet likevel mer enn som så……

Her er mai måned versjonen:
Slurv slarv og sladder

En tidligere siberiankjører som har tatt litt pause av og til har begynt et nytt og sundt liv – rundt mat, trening, og sånn. Bikkjene trener også, bikkjene er blitt vegetarianere også tror vi. Vi forventer også klatring- ikke bare i oppoverbakkene men også på resultatlistene.

Trollvogner er nå dukket opp hos Lene Halvorsen, Johanne Sundby, Rikke Bergendhal og flere har kjøpt seg Dyckvogner. Trollvogn er blitt obligatorisk for damer i godt voksen alder. Den eneste som har valgt en annen vei er Kirsten Ribu. Lurer på hva som driver henne. Hun skal kjøpe tohjuling. Med motor. Kan hun ha truffet noe(n) der ute tro?

Hytte i Julussdalen er også in. For så vidt hytte på fjellet også. Eller hytte i marka. Eller på ei øy. For så vidt lavvo også. Eller fjelltelt. Eller gapahuk. Ikke mange stuegriser i Huskyklubben, selv om noen i redaksjonene har for vane å bo på dyre hoteller i festivalbyer.

For å få glorete sløyfer på årsmøtet i den over nevnte klubben, må bikkjene være både pene og flinke. Nå krever jammen noen at man må være både flinke og pene for å få sløyfer i den store klubben for hunder også. Det får være måte på. Det er jo ikke trekkopphunder heller…..

Empty pocket mushing har rapportert om at han har sydd igjen hullene på de fleste buksene, men at det ikke hjelper, for han har samtidig fått flere nye bikkjer.

Mange kjører på Beitostølen. Noen – som Stig Torp – kjører Uten Grenser Light og noen – Bente Alhaug og Morten Cranner f eks – kjører Norwegian Trails eller hva det nå heter. Vom og Hundemat har kjøpt opp stedet, og hver lørdag står NSHK i bunnen av slalombakken og låner ut bikkjespann til slitne skilte fedre som lurer på hva de skal finne på den helgen de har barna……
Stine har vært på dommerkonferanse med Karsten Grønås, og mener nå at alle skal stille ut hundene sine over alt. Selv stiller hun dem f eks ut på kjøpesentre og messer. For henne er funksjonell anatomi at de står nokså rolig når hun shopper….
En huskyeier nordpå ble observert med jakke som matchet fargen på bikkja (orangeliknende). Hun bedyret at hun fikk jakka først. Ja, det er ikke rart at det tok tid å finne rett hund da. Det tar tid å finne en orange bikkje nemlig……Line Løw, derimot, har alltid hatt bikkjer og jakker som matcher, gråhvite med gjørme på…..

Line Løw fikk albuen ut av ledd samme uke som hun flyttet inn i ny bolig og fikk valpekull. Det er mange i klubben som nesten får kjeven ut av ledd når de lærer bikkjene høyre og venstre. Derfor har det kommet mange nye opppskrifter på hvordan. En måte er å døpe lederbikkjene om til Faen og Hælvete.

Linda Monsen Vassdal i Longyearbyen vant et løp med tre hunder og pulk. Trappers Trail. Hun synes bestemt det burde være mulig å merittere skiløpere og beklager at den ene hunden hennes mangler litt på å være en siberian. Det er ikke så mange å velge i når man avler på små øyer som Svalbard. Derfor skal hun nå ned på fastlandet og kjøpe to valper og to symaskiner. Antagleig skal hun sy sammen to halve siberians til en.

Siberian Klubbens Iditarodkjører ble spurt om hvorfor de trente så mye, men likevel ikke meldte seg på et eneste løp i Norge i vinter. Årsaken er en Storm. Han kom i januar og veide litt over 3 kilo. Samtidig kom det ett snes valper. Noen går oftere til veterinær enn til fastlegen, og lar seg ikke stoppe av litt fødselsrier…..

Det er stor rift om de gjeve prisene for beste hundestell og beste sportsmanship og andre tegn på at man tar livet og konkurransene alvorlig. Jana Henychova fikk rød lanterne på Femundløpet – men kom i mål! Og jeg fikk skryt av veterinærene for mest logring på målstreken. Ikke rart de logrer, matmor som jo seks timer på hvert eneste sjekkpunkt…….

Noen må skifte ut seler, liner, dekken, potesokker og slikt fordi de slites. Andre må gå mer drastisk til verks. Hundekjørere i Bergen har brukt mye av vinteren på sykehus for å fornye utstyret innvendig. Andre fra Bergen har ligget på høyfjellet og sett på vær og vind. Mange fra Bergen har flyttet østover, for så å dra vestover og prøve om vinteren hadde satt seg på fjellet. Det hadde den ikke.

Flere siberianspann ble observert i Femundmarka i påsken. Vi vet fra før at noen siberiankjørere som liker camping har med seg ganske mye stæsj når de skal sove ute. Men da er bilen like ved. Når flere familier skal dele på spannhunder og sleder – må de enten ha alt for mange hunder alltid, eller har for få, og må slite litt selv. Kenneth Monsen’s familie og Myrvangfamilien så ut som de klarte seg bra. Terje & Phillip, Bente og barna og Johanne måtte slå leir etter bare en mil fordi de hadde med utegrill, campingstoler, treretters middager, en hel bar, flere sixpacks og to småvalper. Men det er fint å spile kort også.

Oda Ingstad skal ikke noe spesielt mellom 4 og 6 mai. Før det har hun vært i Malawi, på Svalbard to ganger, i Alaska på Iditarod, kjørt to løp, vært på fjelltur med spann, skal til Svalbard for tredje gang og vært på en hesteranch i USA.

To huskyjenter, biltur opp Østerdalen og ned til Oslo med tolv sekker ved, fire sekker for og tre valper. Ny biltur med godt voksen sjåfør til Sandefjord. Ny biltur til Gardemoen. Hvem andre enn siberian husky eiere flyr til Longyearbyen med to symaskiner og tre valper i bagasjen, og finner en isbjørn i hundegården når de lander…?

Det er blitt moderne å avle eller skaffe seg Norges beste siberian husky spann. Det bare tar litt tid. Både å få beste spann, og å få norgesmesterskap midt i landet

Tre hunder med krøllhale skal på seminar om funksjonell anatomi også. De lurer på om de kan ta antipermanent? Eller om Duct Tape egentlig hjelper?
Tunge hundehus hjelper mot tjuvparing. Derimot hjelper det ikke mot isjas. I og med at det blir så mange huskier på landet er hundehussnekring obligatorisk valgfag i Huskyklubbens indre kjerne.

Det går egentlig ikke an å slutte med siberians, selv om noen storspannskjørere mener de har gjort det. Siberians har en tendens til å gå igjen. Jeg skal snart ned til bare femten, sier en, og kjøper to nye valper…….

Hanging on, having fun

We are busy. This season gave us a lot of race possibilities. Too late on snow, so the first race, the 240 km Mush Synnfjell, which actually went fine with 11 dogs at the start, took more time than expected and I had to scratch after the last checkpoint to get home to my dad’s 90th birthday in time. But I was pleased with the dog’s performance. Then we went to Vildmarksracet which turned out to be extremely cold, minus 32 C. Oda ran one team to finish (around 120 km in two legs) and Terje one (he borrowed some of my dogs), but scratched after 70 km or so.  Next was Hallingen, where Oda ran 8 dogs as the only siberian team in 2×80 km. Then I entered Femund, and completed okay with plenty of rest.

. Thereafter Oda ran the dogs again, this time Huskyløpet, 2 x 50 km. Eventually Kobuq and Juluss ran 300 km with a lady with skis and pulk, Polar Distans in Sweden. The last race was Norway Trail, a stage race of 5 racing days, a pool of 12 dogs. Bente and Morten ran that race.

We have also had three fabulous mountain trips; to Femundmarka over Easter, camping out and mushing with puppies, children and freinds in tents and a little cabin;  in Hemsedals-fjell in April, good conditions and fast teams, and now finally at Hardangervidda, 3 days in the plateau together with mushing club friends.

We have enjoyed having three puppies this year. Yakona and Chacko have become harness broken and have participated fully in the three mountain trips (distances 20-30 km) at age 8-9 months. They are so  easy to handle in the team. Little Nikolai, still less than 5 months has mainly been sitting in the sled until this last trip, where he refused to sit, and wanted to run. He yelled and howled in the sled and jumped out if we stopped one second. He looks very promising.

I have written features to the Bladet Hundekjøring, as a journalist; but have given up a bit on the breed club stuff. Not the events, they are fun, but all the rules and negativity. We have a lot of fun with our extended “kennel pool” – our 12 and then with Lynet and Luna from Bente & Phillip, Smilla and Calypso of Morten and Anneke, and our beloved Finse from Sheri, plus terjes now 4 dogs Beda, Koks and Nansen and little Hjalmar. And finally Tana who has moved to oda’s family for the most. Training together and racing together is fun.

Another addition to the fun is that all the little cabins near my training cabin in Julussdalen now seem to have been bought by friends with huskies, three families in addition to me and the three resident musher families. Will be very nice!

Femunden 400 – been there done that AGAIN

Femund16JohanneGot to finish line in the night, with very happy and healthy dogs. Due to lack of proper training in this season (too much work, climatic disaster, social responsibilities) we had to either scratch from Femunden altogether or to run it as a trip, and since we like to run long legs, we went for the tour plan. Car breakdown three days before take of almost killed the latter plan, and ruined the musher mood. I do not like to run dogs if I am not happy myself, but with support of loads of friends, we made it to the start. I have three young dogs, one only a week past 18 months. We have rested a lot more than I usually do to make this run an entirely positive one for everyone. It is interesting to see how much difference it makes. We had good running speed, which makes running fun. I love to run a team that responds, and during the three last legs my dogs were agile, happy, ate well and responded to all challenges. They got rain, wind, ice, slush, plump, hard trails and bumpy trails, and at the finish they were ready for more! I did not at all pay attention to any competition, I just did my thing. Someone had entered a RNB to my starting number, but I was not in a race. The positive comments from the finish line vet was all the reward I needed. See the nice picture on Fjellheimen’s FB page.

Dog shows?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sapian © Sanne Karlsen

Sapian © Sanne Karlsen

I have Kennel Club registered siberians. Some of my dogs are NTHC. (Norwegiian sled dog champion). This is a champion title that has been created newly. The main part of it is the demonstration of dog mushing ability. They must, in order to get this title, get a good time – calculated from the winner time – in three separate races. Long Distance, Mid Distance or Short. In order to get to that, they must have been trained for  months and months. They need to be on an all siberian team, meaning you need not only one goood dog, but many good dogs. And of course, there are good days and bad days, stiff competition and relaxed competition. It takes a while to gather three “first ratings”. And in addition, they need to have at least VERY good on a dog show after being an adult.

I don’t often og to dog shows. My spare time is limited, and taking care of a team of dogs is time consuming. Dog shows cost money, and there is a LOT of waiting until youu get your five -ten minutes in the ring. Dog races also cost money, but then you get to be with the dogs for hours or days. I observe a lot being on the sled behind my dogs; little things that are useful. Movements when agile and when tired, abilities to solve problems, sociability, endurance, appetite, focus. Valuable knowledge for me.

In the show ring, the judge may be an allround judge that has never been on a dog sled nor knows what to look for iin a good sled dog. He may have a good eye for build and movements, or he may never really have seen a well built sled siberian, as most of what is shown in dog shows are not good perdformers in the races. He probably is socialized into “what usually wins”. A few have been exposed to the dilemma we have. So when I go for shows, and I do, because I have respect for what it is to have a registered dog, I chose show judges that are kknown to appreicate and know the background of working siberians.

So most of my dogs are within the standard according to the show results I have. I have Excellent and Very Good on quite a few. Standard siberians, good type. Not show dogs, but honest working dogs in good condition.
A few are too tall, and thus cannot get a rating. Some SH dogs grow to become tall, regardless of what you do to try to keep size. They are excellent sled dogs, but can never be NTHC. That’s okay. They have other qualities.

I think that siberians are and should remain sled dogs. Thus, the most excelllent types among them, the Champs, should be able to demonstrate dog sledding capability Beyond just pulling a sled slowly for half hour.

Sled dog champions are typical representatives of what I look for in a SH. But the show world is a world of its own. Showing dogs is not always something you do to confirm or improve the quality of the stock. Ideally, shows should only look at the dog’s conformation as it is from nature, and not a “polished, created and specially trained show babe”. It should appreciate dogs of quality. But this is not the realiity. Human Vanity rules in many shows. Winning throphies becomes the goal. Only dogs that win are of value. In the worst cases, there is envy, corruption and heresay. Dog shows are an inherent part of the Kennnel Club hierarchy. This is an arena for making money and gaining prestige. . If the system makes it attractiive, and even maybe obligatory, to be a show winner, puppies of this kind may be sold for more. If the organization builds up a system of dog show as  the most attractive dog actiivity, they cash in entrance fees that pay for the work they do. Or give profit. Dog show judges have no formally recognized neutral education, they are trained and socialized within the system. Sometimes, when judges with alternative, iindividual views enter the scene (Grønaas in Crufts), there is an outcry. Some judges that judge outside the “norm” may not get any new appointments.

Many dog owners have seen and commented the not so bright side of dog shows, the way some dog breeds change because of judge preferences. It is worth discussing. In my breed, SH, most of the dogs that I have observed winning in the show rings of ordinary judges, are pretty and sweet, but not cappable of running long races. Thus, SH owners that have show as their main dog activity, breed for what they assume judges will or do prefer. And that is prety far from what I, as a sled dog driver, look for. Is that so bad? Well, there is a liimited number of siberians. The abiliity to be a good sled dog is limited in the breeding stock. Dog sledding is dominated by unregistered dogs, very nice athletes bred for perfomance only.

So that is why my plea is a bit strict. I don’t want to interfere with what people do or want for their own dogs. If you want to run around in show rings, do that. If you want to do dog races with siberians in specific races for siberians only, do that. If you want to compete in open races where the competition is hard, do that.

But I am not willing to give up the idea that the siberian should be a sled dog. Therefore, I don’t want the system  to give any Champion title to a siberian that has not demonstrated that he can race well. This also goes for show Champions. Will it give us fewer Champs? Probably. Will the looks of the champs change? Hopefully, to a better representation of the standard of a typical working husky. But the Champs will also be true representatives of the breed we are involved in; a Nordic breed with its specific looks and working ability. Even those who buy one siberian husky for family dog do soo because they want a dog thhat can work, and they expect it to be able to. I do NOT accept that owners claim that their dog “does pull”. You can nor claim anything about how well it works in harness until you put it to the challenge of a competition.