………. kranglebøtte! Jeg? Jadda, krokodille f eks.

hjemme i skogen 2012 009valp i hus 002

Allsidig aktivitet med siberians er aldri feil. Kjempegøy at folk gjør masse ulike ting med bikkjene, bruker dem, lærer dem å kjenne. Likevel er det enighet om at trekkhundtester som skal si noe om SH’s brukskvalitet formelt – og mange mener at det skal være det viktigste kriteriet for “veldig bra hund” – altså championatene. Men det betyr ikke at man ikke skal BRUKE dem til alt mulig, og at bikkjer som IKKE når opp på testene (bruk og utstilling) er verdiløse. De er brukandes til det man vil bruke dem til. Og det er mange, mange bruksområder. Tur, kløv, sykkel, sparksykkel, vogn, ski, slede, kickspark, sofahund, barnevakt, kosebamse. Det vil likevel alltid være slik at man er uenige i utallige ting som skjer i en klubb der alle skal være med. Hvis alle som er uenige med flertallets mening trekker seg ut og følger sitt eget hode; er det ikke så lett å opprettholde noen som helst vedtak. Litt struktur må klubber ha. Få lov å lede seg selv.

Jeg tror nesten to tredjedeler av de forslagene jeg har kommet med i NSHK er stemt ned, noen stemmer ned forslag fra meg bare fordi de er fra meg, fordi jeg er en tydelig og litt kontoversiell stemme i miljøet. Det får bare være slik. Demokrati er demokrati, og diskusjon og meningsutveksling er en del av det – Klubben er overordnet individet, og klubben gis noen mandater av de mest engasjerte, de som “gidder” eller vi være med på styre og stell.

Klubben lager også en god del sosialt lim, og inspirerer folk til å prøve nye ting med hundene sine. Det har jeg selv sett i løpet av alle disse årene. Vi møter enkelthundeiere, tar dem inn i “flokken” og vipps, (ikke betalvipps) så har de fire bikkjer og kjører slede. Nesten alle jeg har blitt venner med de siste årene har kommet den veien.

AV OG TIL BLIR DET VARIGE VENNSKAP UT AV DET, SOM NÅR FEM HUSKYFAMILIER KOMMER PÅ BESØK DER JEG HAR HYTTE, OG SÅ KJØPER HYTTE I SAMME OMRÅDET OG BEGYNNER TRENE SAMMEN. KJEMPEFINT! KOM OG BLI MED.

Joda, det tar av og til litt overhånd både den positive – som over  – og negative veien.  Folk blir uvenner, slutter å “like” hverandre, tenker at “en som mener noe annet enn meg – sånne ekle ting  – må være en drittsekk”. Lager egne, nye gjenger og grupper. Misliker og kjefter og kjekler. Aldri “jeg som provoserer, bare de andre”……. Det ER forskjell på å mene noe og å si stygge ting. Jeg kommer ALDRI til å synes at små kortbeinte utstillingshuskier som går sakte sakte i spann og har den spesielle formen for “extended gait” som noen viser på utstilling er slik SH skal være. At noen vil ha slike siberians er meg nokså likegyldig, folk må ha det de liker; men jeg synes ikke de skal få være det vi viser fram som “gullstandarden” og jeg synes ikke det er de som skal vinne på utstilling. Men det gjør de.  Derfor de avles slik tror jeg.   Sånn er det med mine og – de holder ikke mål (“langbeinte, digre slamper med for kost pels og for rask fart – ligner alaskahuskier”) og de vil for det meste aldri nå opp på topputstillinger. Helt greit, de er først og fremst avlet for å konkurrere i spann, det jeg er mest interessert i. Jeg har ingen utstillingsambisjoner lenger. Det holder å forsøke å henge litt med i trekkhundmiljøet, ikke bli helt akterutseilt på løp. Jeg er ikke “hundekjører light”. ….. Jeg har av og til AH i spannet og ser at de beveger seg bedre, ledigere, holder noe høyere fart med samme anstrengelse. Jeg vet at jo lenger distansen blir, jo mer kommer SH sine egenskaper til sin rett, men de vil sjelden  bli like gode som de beste AH.  Hvis man IKKE leter etter gode trekkegenskaper kommer man ikke i nærheten en gang.

Siberian Husky blir for mange en annerledes livsstil enn den nøkterne trekkhundstilen jeg må legge meg på. Man dyrker “valpekos”, diller og daller og svinser og svanser, og pynter og grer og føner.  Sjekker alle mulige helsestatuser med tester jeg ikke tror på verdien av, og selger hele pakka. JEG er ikke der og skal ikke dit. Jeg er i den ekstreme delen av SH som heter langdistanse. Og der liker JEG å være: slitne, møkkete, varme, glade bikkjer som har masse appetitt, masse muskler og lite bling. Ditto for meg selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så er det mye diskusjon. Det må det bli. Vi kommer ikke til å bli enige. Skal vi det, må enten de som kjører bra med bikkjene gi opp den ambisjonen (selv synes jeg det ville være et stort tap for SH at vi som kjører ganske bra gikk over til AH); eller de som stiller ut de utstillingstypene må se seg om etter bedre bruksegenskaper. Det gjør de nok ikke.

Det er mange ganger jeg tenker; Nei, dette er rett og slett bare ikke verdt det……..Men: Vi SKAL ikke mene det samme, alle sammen, vi skal finne konsensus eller noe de fleste er enige i. Mange forveksler det å være uenig, med det å være slem eller ugrei. Det er ikke fullt så bra. Man må tåle å høre at folk synes det en farer med er vås, men synes man det ikke selv, så får man holde på argumentet sitt. Kravet om at “alle skal aksepteres” er ikked et samme som at “alt skal godtas” eller at man skal slutte å si meningen sin. Det ER mange meninger i huskymiljøet. Å skylde på “de andre” for at det blir krangel er bare tull. Si hva du mener selv, ikke hva du mener om andre. Hva bør kravene til en god SH være?  Huskylivet er uansett IKKE verdens navle ……

Advertisements

Screening dilemmaer

Det har vært masse diskusjon om man skal eller ikke skal anbefale obligatoriske øyenundersøkelser for å få registrert valper i NSHK sine valpeformidlinger. Å avle friske, rasetypiske, gode sledehunder med supert gemytt er ikke enkelt, og krever en balansert vurdering av veldig mange faktorer. Noen avler svært selektivt, og veldig mange gjør ikke det. Jo mer man tester bikkjene i det virkelige livet, overfor de kravene vi stiller til en god hund, desto sikrere er vi. “Real life” utfordringer  sier  mye om genetikken vi har i hundene våre, og slike observasjoner bør være det viktigste kriteriet for avl.

Jeg tar et prinsipielt, biomedisinsk skritt inn i dette likevel:

Screening – eller forbyggende helseundersøkelser på friske individer, kan gjøres. Man ønsker at slike tester skal være samfunnsøkonomisk forsvarlige. Altså at de samlede kostnadene for selve screeningen av alle de friske dyrene (menneskene) skal gi en gevinst i form av påvisbar bedre helse.

Ofte ønsker man at det man screener for enten skal være ganske hyppig forekommende, slik at man finner mange nok uten å undersøke utrolig mange, eller man leter etter sykdommer som er veldig alvorlig, slik at gevinsten er at man sparer viktige livsår,  eller man bruker tester som er blillige, eller har høy forutsigbarhet på sykdommen.

For tester som man skal ta for å selektere i  arv, må en stille noen flere krav: Man må vite en del om sykdommens arvbarhet, og man må vite hvor stor andel av sykdomsforekomsten som skyldes miljø. Som oftest er det samhandling mellom genetikk og miljø som gir sykdom, men noen få sykdommer har en mer entydig genetikk. Man må også vite noe om den testen man velger er en test for sykdommen i seg selv, eller for et trekk som kanskje gir økt risiko for sykdommen. Man bør vite arvegangen, og hvor stor økt risiko man derved får dersom f eks begge foreldre har det trekket man tester for.

For å vite hvor vanlig en sykdom er i befolkningen, må en gjøre befolkningsbaserte undersøkelser, utført på et representativt utvalg av befolkningen (av bikkjer, f eks). Hvis en velger et ustsnitt av befolkningen som på forhånd har økt risiko, kan en ikke slutte til hele befolkningen.

Dessverre er det slik at mange ønsker helseintervensjoner som hopper bukk over disse strenge kravene til underøkelser. Vi overdriver forekomst av en sykdom fordi vi selv har sett fem som ble syke (men ikke ser de 95 som ikke ble det), eller vi tenker årsak-virkning der dette rett og slett ikke lar seg etterprøve. Vi vet fremdeles ikke hvor utbredt grå og grønn stær er i SH i Norge. Sykdommene finnes, men hva skal vi kalle hyppig nok til å anbefale at alle man avler på skal testes? Hva hvis anbefalingen for avl er for streng, slik at man utelukker for mange hunder med andre gode egenskaper fra avl? Hva hvis den er for mild, slik at det vil oppstå sykdom til tross for at man har undersøkt? Og hva er verst av disse to?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På det nåværende stadium av kunnskap vedrørende øyenundesøkelser, altså øyenlysning og gonioskopi, synes jeg ikke vi vet nok. Det kan se ut som det er større grunnlag for å anmode om øyenlysning enn gonioskopi, fordi katarakt (grå stær) nok er noe hyppigere enn f eks grønn stær. Grønn stær er kanskje noe mer alvorlig for hunden, men mindre vanlig.

Problemet med testene er litt ulike: Øyenlysning har en usikkerhetsfaktor knyttet til alderen på bikkja. Undersøker en for tidlig / for unge bikkjer, vil noen av de som bærer på arvelig grå stær, enda ikke ha utviklet symptomer på sykdommen. Øyenlysningen ser altså etter tidlige symptomer på aktuell sykdom, og er således ikke en test på risikofaktor. Det at vi kan komme til å avle på en som er øyenlyst fri, men som kommer til å utvikle sykdom seinere, kalles “falsk negativ test”. Du tror bikkja er frisk, men den er egentlig ikke det. Det er et av mange problemer med screningtester.

julussregn atv 004

Gonioskopi undersøker både for sykdom (grønn  stær) og for ulike grader av risiko for sykdom. Problemet med denne testen er at den ikke kan si hvor stor risikoen for å utvikle grønn stær faktisk er for de som man “finner noe” (trange vinkler osv) på. De fleste med litt trange vinkler vi antagelig leve helt normale liv og aldri bli syke. Og hvor stor risiko (absolutt og relativ)  skal man sette: tåler man 10 % risiko? 1 % risiko? 0,1 % risiko? Antagelig er vi ulike der. Derfor er avlsrådene etter en slik test vanskelige å si noe om. De engstelige vil utelukke alle som “har noe” fra avl, de overkjekke vil avle uansett. For det finnes ikke entydige råd.

Jeg synes vi skal ta øyensykdom alvorlig, og jeg synes det er helt greit å anbefale folk å teste de bikkjene de skal avle på, slik at vi får noe mer kunnskap. Men jeg synes ikke man indirekte, ved å kreve dem – skal si at slike tester er så gode at de må være obligatorisk, for så gode er de ikke. Og jeg synes ikke vi kan gi strenge avlskrav ut fra disse testene før vi vet mer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er også et annet aspekt her. Hvis man stoler mer på helsetester enn på egne observasjoner, erfaring og egen sunn fornuft, kan noen oppdrettere som mangler de bruksbaserte kunnskapene  eller hopper over dem, bli sett på som bedre oppdrettere enn de som er svært nøye med sin utvelgelse av avlsdyr.

Vi kan rett og slett få flere “korrekt etter boka ” avl av valper enn faktisk “etter valp i hus 002dokumentert  GODE avlsdyr-valper”. Og det er også en avveining vi må tenke grundig gjennom. Hva er essensielle trekk ved SH vi ønsker at skal være i forsetet, og hva skal være ønskelige, men ikke absolutte ting å ta med i avlspuslespillet? Og hvem skal BESTEMME det? Det er like farlig å overestimere risiko som å underestimere det. Screeningprogrammer skal ikke igangsettes av de som er veldig på hugget. De skal igangsetting etter nøktern og statistisk informert dokumentasjon. Veldig mange screeningprogrammer har lovet mer enn de holder. Noen fungerer bra. Noen ikke.

Og vi har mange uløste problemer. Et av dem er: Inter-rater reliabilitet, f eks.  Det vil si at om veterinær A finner noe hos bikkja di, så bør det være stor sannsynlighet for at veterinær B finner det samme. Og: hvis noen finner mye feil og andre lite på samme hunder, hvem har da rett, hva er “gullstandarden”?

Jeg skulle gjerne hatt tall på en del av dette.

Winter news 2017

Noen nyheter:
Hundene har gått Gausdal 5-mila (2 spann), Mush Synnfjell (Marte) , Gausdal Maraton (Oda), Gruveløpet, Femundløpet 400 (Oda) – og Huskyklubbens 2 x 50 km (Marte) til mål……Zambezi har ikke gått så mye, litt øm skulder som kommer og går, og Juluss har hatt en seneskade i bakfoten som har gjort at han ikke holder så lenge som før. Han har også fått en skade i forfoten.
Så Juluss (8) sin karriære som LD hund må sjekkes ut til våren. Som turhund er han grei.  Mulig han bør bli permanent turhund hos noen. Grei, rutinert hund, liker både å være ute og inne.Har ikke verdens beste tenner, men etter sanering er han blitt mye finere og gladere. (bilde: Saskia M)
Sajo kommer kanskje til å få valper i vår, med Kobuq. Vi har noen bestillinger alt, men ikke helt oversikten over hvem som faktisk er interesserte i valp. Blir store, snille hunder med god trekklyst hvis alt går som vi håper.
Marte Stensland Jørgensen, (kjører løpet, sponset av NonStop Dogwear), og Terje Dietrichson og Oda Mortensen Ingstad, setter nesa mot Finnmarksløpet i slutten av uka. Før det åpner Marte en fotoutstilling med hundebilder hos Revir i Oslo.
Boka vår : Hundekjøring – for oss som enda ikke har vunnet Finnmarksløpet – (www.blinkebok.com) har solgt bra, og blir å få kjøpt i Alta også.399 kroner. juluss2forside_hundekjoring-354x500

Et langt liv er over

Min far Per døde i slutten av november og ble bistatt 9 desember. Han hadde et langt, innholdsrikt liv.

Han rodde båter, gikk på ski og kjørte hundeslede, bygde murer og brygger og hytter, og mente ting om samfunnet. Hans hjerte banket for de svake, de ubemidlede og de som falt utenfor.

Han var en god far. Spesielt etter at jeg ble voksen, hadde jeg mange interessante reiser med faren min. Alt fra teltturer i Dovre midtvintes, hytte til hytte turer i Jotunheimen, lang tur med transsibirske jernbane til Kina, to turer til Gambia inkludert et statskupp og en evakuering, og en innholdsrik tur til Botswana og SørAfrika inkludert en bilulykke, et landsbyopprør og en illsint krokodille i Okavango.

Mange, mange kom og fulgte ham på den siste reisen. Familen samlet seg og sa sine egne ord,  han var en nær far. Langt forut for sin tid. Wittgenstein sa ikke noe i begravelsen…. :-)

Tusen takk til alle som viste oss, familien, den kjærligheten og omsorgen. Midt i den rare sorgen over at en man han kjent hele livet er borte for alltid, kjenner jeg også en stor glede over at det er så mange gode mennesker der ute. Mennesker som bryr seg, og bryr seg om.

Her er min lille minnetale:

Til Per:

I min barndom, i kjernen av Husebygrendas etterkrigs avantgarde intellektuelle og politiske unge mennesker, husker jeg fire portretter av mannfolk. Kanskje hang de på veggen, kanskje  er det bare noe jeg tror at jeg husker.

Det var Karl Marx, som påvirket sosialistisk og sosialdemokratisk tenkning langt inn i kjernen av det norske samfunnet

Det var Sigmund Freud, som preget de unge legene, Nic Waal, min mor, min far, til å tenke på nytt rundt helse, samfunn – individ og barndom

Det var Fridtiof Nansen, som både preget tenkingen om den internasjonal solidariteten, om nødhjelp , om menneskerettigheter og medfølelse, men også drømmen om snø, ski og Arktis.

Og så var det Per Sundby, da, som løp med meg i barnevogn til mormor, studerte medisin og var ektefelle og aktivist.

Seinere i min oppvekst satte disse fire preg på hvem jeg ble.

Da Marx tok overhånd, og jeg ble radikal og villstyrlig, som så mange i min generasjon i kjølvannet av Vietnam og EU, dro min far Per meg med på en lang togreise til Kina. Jeg skulle vel settes på mer nyanserte tenker ved å se et kommunist land på nært hold.

Jeg forsøkte meg litt som Freudiansk psykiater, men diltet, etter noen kliniske år, trygt etter Per inn i samfunns- og sosialmedisinen. På Instituttet jobbet han i over 20 år, og det har jeg også gjort, etterpå! Om du elsker eller svik han, like fullt så blir du lik ham.

Nansens globale ånd har ført både Per og meg på tre lange turer i Afrika, med deltagende observasjon av daglig liv i flere landsbyer, folkelige opprør og fredelig samkvem på mulitkulturelle julefeiringer. Og opp Heilstugubreen på ski og over viddene nær Femundisen på hundeslede.

Jeg er inspirert og oppdradd av Per, og det er fint! Men en ting ble vi ikke enige om: feminismen. Vi kunne diskutere også. Han er borte, men det preget han satte på meg og mine søsken er der. Lever videre.

Hanne

bur

bur

Refleksjoner over et liv i en klubb

Jeg føler behov for å kommentere den siste ukens diskusjoner – både fra perspektivet til en som har vært engasjert i Siberian Husky for to tiår eller mer, og for en som har vært tillitsvalgt i lengre perioder. Ja, det er en god del konflikter. Det er ikke så uvanlig i samfunnet som helhet da, det må vi leve med. Uenighet er hverken farlig eller dumt,  men man kan heller ikke ha som premiss at «alle skal bli enige» og «helst med meg». Siberian Husky er en hund, og ulike folk mener ulikt om hva den hunden skal være. De som har mange siberians og driver aktivt med trening og løp, er selvsagt også de som er mest aktiv på organisasjonsfronten, for dem er det å kjøre med siberians en livsstil som tar MYE tid og krefter. Siden det er blitt ganske mange av disse folkene takket være et møysommelig rekrutteringsarbeid i den retningen både fra klubben og fra aktive medlemmer sombygger lokallag, trekker folk med seg, og lager sosiale «events» rundt trening og løp, så vil det vokse fram en gruppe folk som synes dette skal prege klubben. Det har det også gjort; fokuset på tre av årets fire samlinger har vært løp, barmarksløp og trening på snø. Den siste samlingen er utstilling og årsmøte. Folk med en eller få hunder har dels hengt seg på en del av kjøreaktivitetene, dels ikke engasjert seg så mye i klubben men kanskje vært med i lokallag, eller de har drevet med aktiv utstillingsorientering. Dessuten har klubben utgitt et fyldig og informativt blad med innblikk i alle former for SH aktiviteter, litt avhengig av hvem som gidder skrive.

I de årene jeg har vært med har styrer i NSHK – etter pålegg fra årsmøtene – konsentrert seg om å bygge opp et system for løpsmerittering, sammen med de andre polarhundklubbene og NKK. Det har tatt mye tid og krefter, men er nokså på plass nå. De har også prioritert sosiale samlinger med fokus på uhøytidelige løp, og trening, og har initiert en STOR helseundersøkelse og deltagelse på to store messer med stand. Det siste året har man også gjort et løft i retning dommerutdannelse, etter at mange etterlyste mer kunnskap om rasens brukeevner og funksjonell anatomi på utstillinger. I det hele tatt kan man si at de som er med i styre og komiteer, har vært aktive og flinke. Det bør de ha ros for, de har gjennomført nesten alt det NSHK har hatt på dagsorden. Det er årsmøtenes vedtak som styrer klubben, ikke styret som sådan. Årets vedtak om brukskrav på Championat var vedtatt med en stort overvekt av stemmer,  og representerer nokså sikkert hovedinteressen til de som er aktive med SH. Det bør det gjøre også. For noen falt dette tungt for brystet, og noen var svært negative til at det skullestilles brukskrav. Etter at det ble vedtatt, har det vært mye klager og kommentarer på akkurat dette, at man ikke vet hvordan man skal få merittert, eller at man ikke vet hvor det er løp, eller at det er for få løp, og en del annet. Nå ja, det er mange meritterende løp, og for de som trener aktivt og vil kjøre med hundene, er det mange muligheter. Man seirer ikke i løp uten å trene en god del, akkurat som det skal en del trening til før man vinner i utstillingsringen.  Det er jobber en må ta dersom en sikter mot stjernene. For de fleste som forsøker seg på løp, lærer en mye under veis og blir bedre og bedre. Så det er faktisk bare å prøve. Dette er nytt for alle, og en sesong må være den første. Klubben rår ikke over uanede ressurser, og som sagt over, så skal årsmøtevedtakene være styrende for hva styret skal prioritere. Styret skal IKKE være de som arrangerer andre løp enn selve huskyløpet på samling i februar. Lokallag, trekkhundklubber og enkeltfolk kan arrangere løp og søke om klasser og merittering.

Det er av og til mange forventninger fra enkelte folk om at klubben skal gjøre akkurat det DE er interesserte i. Hvis den ikke gjør det, klages det. Det klages mer enn det roses. Og det er dumt. Det er ikke SÅ gøy å sitte i styret når man får mange klager. Så de som synes de har rett til å klage, kjefte og forlange burde faktisk ta på seg verv, stille tilvalg, ta en jobb.  Gå ut over egeninteressen og gjøre noe for andre. Klubben er avhengig av at man har frivillige, som bruker av sin tid får å tilrettelegge for andre. Dette får man IKKE NOE for å gjøre, annet enn gleden ved at ting skjer. Derfor ble jeg, som mange andre, irritert og utilpass ved å lede åpne klagebrev, blogginnlegg og diskusjoner der klubbens styre og medlemmer på en måte stilles til veggs og fremstilles som folk som hverken er imøtekommende, opplyser om ting eller gjør det de skal. Det synes jeg er urettferdig. VIL man noe innen SH miljøet bør en faktisk stille forslag på årsmøtet, ta på seg oppgaver og skaffe opplysninger, bidra med kunnskap, hjelpe folk å komme i gang, utrede muligheter. Slik går vi framover, selv om vi ikke alltid er enige. Vi må godta at noen liker løp og kan det og andre liker utstilling og kan det. Og at noen ikke kan fordra utstilling og noen ikke orker tanken på løp. Vi HAR vedtatt at de beste SHene våre skal ha meritter i begge retninger, det er faktisk ganske bra og spennende. Vi har ikke vedtatt at alle huskyer skal drive med alt,  eller se helt  like ut. Vi kan fremdeles kjøre og vinne løp med huskyer som er for store, og vinne BIR med hunder som aldri har trukket slede. Det er fint.

Jeg synes IKKE man skal si stygge ting, slette som venner eller klage på de som ikke er enige med en. Konflikten i Huskyklubben er hverken den ene eller andre leiren sitt ansvar, den har oppstått fordi man er uenige. Beskyldningene om at #”de som vil noe annet enn en selv” ødelegger klubbens miljø holder ikke mål. Den ene meningen er akkurat like gyldig som den andre, men det er demokratiet som avgjør hva som blir gjeldende. Med til demokratiet hører diskusjon. Vi skal ikke ha som mål å bli 100 % enige, men vi skal fatte flertallsbeslutninger. Så kan man velge å leve med det eller melde seg ut.

Dear Donald (fill in the blank ….)

I need some advice. Some of my dogs are too big. Can you shrink dogs? Can you straighten their tails? Because if not, my dogs will forever be deprived of some very attractive titles. I have no clue as to how you do it. But I know that it is possible to shrink garments and straighten curly hair……so let us assume that it MAY be done, but that it ain’t gonna be easy.

Donald, I know you are not in favor of democracy. I know you like politics that can be shouted out, whoever shouts more, get their will. Voting -if it is not in your favor – is fixed. People who have a different opinion from yours, are idiots. So let’s fix this issue of mine outside the normal ways of legislation and rules.

Donald D, you are innovative and imaginative but hard to train. Donald T, you have a bully voice and bad manners but a never-exhausted drive. Should we resort to you ant your ways? I don’t really think so.

Dog mushers are filthy, dirty, foul smelling, have a coarse language and strange habits. The are not good shoppers in a trendy pink-blog world. Though, they support Biltema, Clas Ohlson and Vom&Hundemat and Troll, etc.

I am sorry, Donald, for not being able to shut up and stop arguing. I was born stubborn and semi-quarrelsome due to a parental trait.

Alas, off I go. To warmer climates far from the mad crowd.

 

 

 

Saving the world (a little) or just one self?

This year – as previous year – has presented a series of nice books to book lovers. Fiction and non fiction do – these days – to a large extent deal with the intimate sphere. Love, marriage, drama, divorce, abuse, trauma, hatred, envy, disrespect and fear inside the family. Yes, these things exist and we read about it. Some dislike that bad things that happen inside closed rooms get exposed, others think it is okay. As someone who has been in long relationships before, had traumatic divorces and come over them again, I am not sure if I really benefit from reading all this. My x-husband is currently married to one of the non-fiction writers in this field, and for me, all her good advise (and yes, it is probably good advise)  been a bit too much, because she is “everywhere” and thus, my x-husband is also – invisibly – everywhere. I may be oversensitive to it, but alas, I am maybe more of the type” get done with this, and go on with other things”. The focus on the intimate sphere, however, is in a sense making the world small, as if you and me are the only ones that matter. Making small dramas  – and maybe happy endings with you and me building a nice nest, eating lovely meals with successful friends and buying nice new kitchens and cabins and having beach holidays at sheltered and “interesting” resorts where we befriend the locals: often a bar owner or a cleaner. While the large world goes on out there.

One nice reading of this year  in Kim Leine. He takes us to a small local hospital (yes, I am familiar with small local health institutions) – this time as always on Greenland, Tasiilaq, a place I have been to. He describes one day in the life of people who WORK together (and yes, love, hate, tolerate and dislike each other too). He presents a back carpet of “war” out there, and show us how “life goes on” locally even if big drama is out there. Surprisingly few have written good dramas about work environments.

In order to be out there in the big world, and attempt to change it – you may need a VOICE. You may need to polish the narcissist in yourself, and be visible with your loud voice – to convey other messages. Politicians do. But sometimes not well enough. Some writers do. Some have ideas, but no practice. Some are out there, where things are hot. We have excellent reporters that write about the conflicts, dramas, war zones, religious and political battles, and they tell us about the big dramas. We have people who ask us to change our perspectives of life – and we have silent but hard working people who try to do something for the ones that have too little energy to be excited about small dramas, those who have to face the consequences of big dramas.

I am not brave enough to be in war zones. But I have tried to be less concerned with my small dramas, and more concerned with the big ones that are relevant to me. In the big world, women are still facing a lot of danger just because of their reproduction and sexuality. They are mobbed, ridiculed, controlled, put aside, deprived of services and even cut in their genitals because they are sexual and reproductive women. Today I am dressed in black, because Poland wants to go backwards in time, and ban women’s access to safe and legal abortions.  It is not difficult to get a pregnancy started. It is way more complicated to get it ended. That is a real drama in may women’s lives.

Fellow men and women of the privileged world: enjoy the life YOU have! Make the best of it. Don’t make drama out of little things. Use  a tiny little surplus energy to supply the rest of the world with happiness, fairness, equity and wisdom.

 

Today: wear black!

 

 

 

 

Nordaførr

Jeg bodde i Tromsø før. Liten fin by, oversiktlig, vakker natur, fin konkret jobb. Masse turer, mange venner. Faglig interessant. Men det ble ikke til at jeg ble. Valg man gjør. Jeg fikk drømmejobb i Oslo og flyttet tilbake.

Livet består av veldig mange valg. Nå, når jeg er her igjen, på et litt lengre hverdagsopphold, tenker jeg at jeg kanskje angrer, kanskje ikke. For det har vært masse spennende i de tjue åra. Trekkhunder. Global helse, Blikket på verden, kjennskap til Afrika, fattigdom og utvikling.Studenter, venner, kollegaer. Stimulerende, politisk, faglig.

Jeg bodde i Texas fra 1969 til 1970. Brytningstid, Vietnamkrig, Politikk, Raseskiller. Hippiebevegelse og popmusikk. Pizza og Dr. Pepper.Rasende ung jente som kom hjem til Norge med et engasjert sinn. EEC kamp, klassekamp, Vietnamprotest.  Jeg har vært tilbake mange mange ganger, etterutdanning, vidunderlige reiser til vakker natur, besøkt et utall av nasjonalparker og indianerreservater, og samvær med folk som er blitt mine aller beste venner. 4 generasjoners feltarbeid i en annerledes amerikansk familie. En unik reise i en verden i endring. Jeg er hjemme der og, i det lille huset på farmen, i den lille landsbyen, i den byen – San Marcos – som var kulissen for filen “Boyhood”. Litt av mitt liv også.

Og så Gambia. 22 år med besøk i en liten urban og slumbasert landsby, og et helsesystem i endring; der jeg har gjort feltarbeid, fått venner, sett på helsetjenester for mor og barn, levd enkelt, spist lokal mat, diskutert lokal politikk, vet hvor man skal gå får å fikse DET, kjøpe ditt, spise datt, komme seg DIT. Føler meg trygg, og gjenkjent. Har kjent  fire barn jeg har fulgt inn i voksenlivet. Sett lokale skikker, muslimsk dagligliv, skolegang og helsestasjoner. Og danset på stranden til Afrikansk musikk og matet apekatter og krokodiller. Jeg KAN Gambia også. Det endrer seg der og, men det går ikke så fort.

Tromsø er også endret. Større, mer moderne, masse byggevirksomhet. Ekkoet fra polarhistorien og fiske ved kysten, samedilemmaer og nordkalotthandel er gjemt mellom nye hoteller som reklamerer for nordlys og midnattssol; som om det var noe nytt. Gourmetmat fra nord men også importerte varer fra hele verden. Men fjellene og havet er der enda. Fjæra har flo og fjære sjø. Fuglene bråker som før. Noen av vennene finnes også, å ta opp tråden er som å ha flyttet i GÅR. Tromsø er en by jeg trives i. Oslo er det ikke, selv om jeg er derfra, vokste opp der, lever der. I Oslo flykter jeg hjem, til skogen og oversikten. Eller jeg stikker av, som nå. Til hytta, til Bakau i Gmabia, Afrika, til Martindale i Texas,  Kanskje det er slik at jeg har det best i små miljøer? Her i Tromsø har jeg familie, bror og hans kone og barn. Kjent dem lenge også.

Unasett. Å kunne se steder over tid. Å ha anker ute der det er godt å være. Å se at utvikling kommer så sakte og så fort; og at det er noe som består likevel?

 

Menneskerettigheter – noen kritiske kommentarer

I ti år eller mer var jeg bidragsyder til en spalte – Fokus – i Klassekampen. Jeg leverte og leverte. Etter ti år sa de at nok var nok, de ville ha  “nyere ” (les “yngre”) stemmer. La gå, fornyelse er greit, men det er ikke helt greit å la folk gå ut på dato. Jeg ble litt sur over begrunnelsen, for jeg ble mye lest og fikk mye tilbake.

Det viktigste er at man tar inn kritiske stemmer, nye, gamle, erfarne eller nysgjerrige.

Nå ja. Forleden leverte jeg et manus til samme avis, det handlet om seksualitet og voldtekt. KK syntes det var for langt. Jo da, det var det. Men: Aftenposten tok det uten å kutte. Jeg fikk mange mange kommentarer på akkurat det.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hemsedal-saken-Svart-fa-unge-jenter-har-fantasier-om-sexorgier-i-fylla–Johanne-Sundby_-lege-601715b.html

For et par dager siden fikk likevel en “ung stemme”to helsider i KK som et innlegg i debatten om aldersdiskriminering, igjen. Helsevesnet har besluttet å stenge litt eldre kvinner ute fra tilgang på assistert befruktning. Artikkelen er helt grusom. Artikkelforfatterinnen, en ung biolog, mener de barnløse skal bære hele byrden av overbefolkningskrisen hun ser som et miljøspøkelse. Hvorfor akkurat de som ikke kan få barn på egen hånd er så utrolig mye verre enn de som forplanter seg i parforhold, i fylla eller ekteskapet vet jeg ikke. I Kina lot de reglen om færre barn gjelde ALLE: men ettbarnspolitikken slo jo feil. Her går en ung biolog kun ut mot reproduksjonsteknologiens barneproduksjon (som kanskje er en prosent av alle barn) – men sier ikke noe om resten. Jeg vet ikke hvorfor KK synes denne artikkelen er så spennende, men jeg synes ikke den kan stå uimotsagt. Barnløshet handler ikke om “egositiske menneskers biologi”. Det å få barn er like mye et sosialt fenomen, man vil leve det livet alle andre lever, være en del av en familei, oppleve det alle andre tenker er den viktiste delen av livet. HELSE, SKOLEGANG, JOBB, BOLIG, BARN, PARTNER—- TING FOLK FAKTISK SER SOM EN DEL AV SELVE LIVET

I Aftemposten samme uke kunne en lese “Ingen menneskerett å bo innefor Ring 2”. Og i samme åndedrett som artikkelen over: “Det er ingen menneskerett å få barn”. Og andre kvaisutsagn. Det virker som det er viktigere å definere hva som IKKE kan oppfylles enn hva menneskerettighetene faktisk forplikter oss til.

Her kaster medie-folk menneskerettighetene rundt som om de var gatekjøkkenmat.

Derfor: Menneskerettighetene skal ikke brukes slik. Menneskerettighetenes store fordel er nettopp at de IKKE diskriminerer. De er fundamentale, inkluderende og omfatter alle. Derfor dreier det seg om de essensielle og  viktige aspekter av livet, ikke vås som “ring 2”. Retten til å være – eller ikke være – religiøs. Retten til å uttrykke det man står for. Retten til å få skolegang og helsehjelp. Rett til beskyttelse, blant annet mot overgrep, politisk forfølgelse og andre ting.

Menneskerettigheter har en mottager (deg, f.eks) og en som sørger for at de faktisk effektueres (“duty bearer”). Det er nasjonalstaten – landet ditt – som skal sørge for at du, som borger av ditt rike – har de grunnleggende forutsetningene for å leve trygt, godt og brukbart. Menneskerettighetene må kunne oppfylles av staten. Derfor er “det å få barn ikke noen menneskerett” – ingen stater kan garantere deg å få barn. Staten – landet – kan gi deg nødvendig helsehjelp. Og der kan de ikke diskriminere, si at noen er mer verdig trengende enn andre. Barnløshet har medisinske åraker og sosiale og psykologiske følger. Det faller helt fint inn under det vi kaller “sykdom, skade, lyte, funksjonshemming”.

At “det ikke er noen menneskerett å få barn” betyr altså ikke at man ikke skal gi helsehjelp til barnløse. Skjønner????

 

Da utvider vi blogginga

Jeg har mer på hjertet enn bikkjene, selv om mye av det andre ligger i hjernen. I og med at jeg er mye hjemme alene om kveldene, takket være min sære hundehobby som gjør at jeg holder hus langt inne i skauen, og ikke plages med krav fra tidligere og nåværende feller og avkom, så lever jeg mest på nettet. Nå ja, ikke bare der da……og så sier venner at jeg har lopper i blodet. Men det er ikke sant. Jeg bare er på farta. FORT er slagordet mitt, kort vei fra tanke til handling. “Det blir sikkert bra” enten man tar lys gråblå eller lys grågrå maling på golvet……selv om det er en av de to fra før. Sakl vi dra ut og trene sier jeg og sekundet etter er støvlene og refleksvesten på. Jeg har aldri tatt mål av med til et A4 liv, jo mer A4 desto sikrere er det at jeg er et annet sted. Ritualer tiltrekker meg heller ikke. Men jeg tenner ikke på oppussing, merkevaremøbler, vinmerker ingen har hørt om før, middager det tar fire timer å lage, eller helt nødvendige byråkratiske regler for høyere undervisning og automatiserte gratulasjoner på Face. Derimot er jeg glad i å ferdes på vann med liten bår (les kajakk, kano) i tillegg til bikkjespann da. Sparer mye tid på å ikke se TV, tid jeg kan bruke på f eks å lese gode bøker.

Akkurat nå har jeg vært alene med bikkjer, bær og pc i skauen noen dager, og forsøker skrive noe vettugt om “Quality of Care” som teroretisk begrep og forskbart fenomen. Avsporingene er u-utholdelig mange.

En av avsporingene er bøker jeg synes det er fint å lese. De siste, Max, Mischa og Tetoffensiven var på tusen sider og verdt hver eneste side. Tensjonen mellom norsk bakgrunn,utvandring, Vietnamkrig og norsk og amerikansk politikk er fasinerende. Jeg har levd midt oppe i det. Fra 1969 til i dag har jeg fulgt en famile jeg er glad i – bodd hos og reist med og diskutert med – i Texas. 4 generasjoner og et tusenårsskifte.

I juni var jeg i Myanmar. Her er en barnehage for ansatte på et Universitet. Viktig kvinnesak

sommeren 2016,huawai 141.jpgtexas16 026.jpg

Her er min amerikanske familie. Den eldste døde i fjor: Mantie Autry. Her er et maleri av en som jeg synes ligner min far: en gammel man som holder på tiden…..

 

texas16 004.jpg

Jeg får tiden til å gå jeg da.