About Inni granskauen kennel

Musher, doctor, professor, female, grandmother. Lives in Oslo. Siberian Huskies

Kanskje får vi valper?

I slutten av mai fikk Bamba løpetid, og selv om vi hadde tenkt å pare henne med Ittoq jr, så gikk ikke det. Isteden ble det Marsha’s Tromb, eller Rocky som han heter til daglig, en veldig trivelig hanhund fra Sverige.

Bamba er nesten fire år, en liten, tett, rask tispe med fartsiver og lederegenskaper. Hun har et veldig trivelig gemytt, og er ren pasifist. Hun er lydig og rolig. Hun er utstilt med VG resultat, men kunne hatt litt lenger rygg.

Her er Rocky:

rocky2.jpgbambajuluss.jpgHer er Bamba.

Hun har gått nesten alt som er av lange og middels løp: Femundløpet (tre ganger) Finnmarksløpet, Hallingen, Gausdal Maraton, Mush Synnfjell, Huskyløpet og andre løp. Hun går så og si utelukkende som kommandoleder. Hun kommer fra Huskyhaugen, og har linjer bakover som vi kjenner godt, bl. annet superhunden Racer (bestemora), som vi har kjørt mye med og har valper etter. Bamba har ingen kjente helseproblemer og er aldri skadet. Hun er øyenlyst u.a. Vi har også et par slektninger av Bamba på kennelen.

Masha’s Tromb Rocky er en litt stor, grei hanhund som er utstilt med VG, og som har vunnet gull i det svenske mellomdistansemesterskapet, og som har gått adskillige andre løp. Han er tre år, og har linjer fra Ylajarvis kennel og Nairebis. Hans far er broren til vår Sajo, og det kullet er kjent for særs godt gemytt og god trekkevne. Linjene her er også kjente og friske.

I denne paringen har vi satset på trekkiver, godt gemytt og god helse, og vi tror det kan bli gode trekkhunder eller familiehunder.  Vi har rasetypiske individer med god pels, god apetitt og gode poter, men ikke typiske utstillings-kvaliteter ut over at de er rasetypiske og beveger seg flott.

Vi håper det blir valper. Vi – oppdretterne – skal ha minst en hver, eller blir det kanskje noen for salg? Dette er jo en kombinasjon vi selv har lyst til å ha.

 

 

Advertisements

Finnmarksløpet 2018

Et spennende og bra løp er over. De beste har klart det strålende, men det har vært hardt for mange. Halvparten har brutt, og mange, mange bikkjer ble satt ut eller kom i sleden. Løpet er tøft. Hvor tøft skal det være? Hvor stor brytprosent tenker vi at vi “liker” før vi revurderer å melde oss på? Det at mange ikke klatrer det, gjør noe med motivasjonen. Selv – som kjørere – har vi i begrenset klasse en del begrensninger, det er derfor vi velger kjøre den klassen. Og vi kan gjøre noen endringer innenfor den rammen. Jeg har forsøkt å følge diskusjonen om dette her i bilen hjem fra løpet. Jeg synes det er greit at løpet er langt, og har noen lange etapper, og de som gjør den investeringen det er å trene til og forsøke fullføre dette 8 spanns løpet bør tilbys et krevende løp som det er mulig å gjennomføre for de fleste;påmeldte og kvalifisterte. Det å stille til start er en stor investering.. Det kan godt være skikkelig langdistanse. Men det ER begrensa klasse, og da er det nødvendig å ha med .flere hunder videre i løpet enn i de superlange løpene, som kan ta ut 50 %. Altså trenger det en noe annerledes strategi. De fleste av oss som starter der låner ikke hunder av proffe digre kenneler; vil man ha med dem også .må man tenke litt om HVORFOR folk drar på slike løp. F500 og F 1200 er to ulike løp. Det er neppe rimelig at de som velger F500 skal sendes ut i første etappe i løyper som F 1200 har herpa med stålbremsene sine. Sporkvaliteten er viktigst i starten der man må bremse ned bikkjene en god del med mindre det går oppover. F500 kan f eks snus i sin helhet. Første sjekkpunkt på F550 var uten depot, og etappen etterpå var 12 mil. Det betyddde at man i den første etappen opp til Jotka måtte ha med snack til to lange strekk pluss to fulle foringer pluss dekken, pluss halm. Det ble nokså tunge smekkfulle sleder. Når man skal ut på 12 mils etapper der en bør hvile på sporet, bør det være depot rett i forkant. Antagelig bør man ha et bemannet sjekkpunkt etter en kortere distanse tidligere i løpet. Hygienetiltak på spor, i for , menneskemat og på sjekkpunkt,mil, Jotka-Mollisjok-Ravnastua-Karasjok 8 mil. Karasjok-Jergul 4 mil ,(eller via Hundevidda 7? mil) Jergul- grid Skålid VonderFehr Amundsen har lagt til 4 nye bilder — her:  Alta, Norway.

Finnmarksløpet 2018 har vært en fin og spennende opplevelse som handler. Takk for turen til det kalde og vakre nord JohanneTerje og de nydelige hundene. ☺️

Ingrid Skålid VonderFehr Amundsen sitt bilde.
Ingrid Skålid VonderFehr Amundsen sitt bilde.
Ingrid Skålid VonderFehr Amundsen sitt bilde.
Ingrid Skålid VonderFehr Amundsen sitt bilde.

………. kranglebøtte! Jeg? Jadda, krokodille f eks.

hjemme i skogen 2012 009valp i hus 002

Allsidig aktivitet med siberians er aldri feil. Kjempegøy at folk gjør masse ulike ting med bikkjene, bruker dem, lærer dem å kjenne. Likevel er det enighet om at trekkhundtester som skal si noe om SH’s brukskvalitet formelt – og mange mener at det skal være det viktigste kriteriet for “veldig bra hund” – altså championatene. Men det betyr ikke at man ikke skal BRUKE dem til alt mulig, og at bikkjer som IKKE når opp på testene (bruk og utstilling) er verdiløse. De er brukandes til det man vil bruke dem til. Og det er mange, mange bruksområder. Tur, kløv, sykkel, sparksykkel, vogn, ski, slede, kickspark, sofahund, barnevakt, kosebamse. Det vil likevel alltid være slik at man er uenige i utallige ting som skjer i en klubb der alle skal være med. Hvis alle som er uenige med flertallets mening trekker seg ut og følger sitt eget hode; er det ikke så lett å opprettholde noen som helst vedtak. Litt struktur må klubber ha. Få lov å lede seg selv.

Jeg tror nesten to tredjedeler av de forslagene jeg har kommet med i NSHK er stemt ned, noen stemmer ned forslag fra meg bare fordi de er fra meg, fordi jeg er en tydelig og litt kontoversiell stemme i miljøet. Det får bare være slik. Demokrati er demokrati, og diskusjon og meningsutveksling er en del av det – Klubben er overordnet individet, og klubben gis noen mandater av de mest engasjerte, de som “gidder” eller vi være med på styre og stell.

Klubben lager også en god del sosialt lim, og inspirerer folk til å prøve nye ting med hundene sine. Det har jeg selv sett i løpet av alle disse årene. Vi møter enkelthundeiere, tar dem inn i “flokken” og vipps, (ikke betalvipps) så har de fire bikkjer og kjører slede. Nesten alle jeg har blitt venner med de siste årene har kommet den veien.

AV OG TIL BLIR DET VARIGE VENNSKAP UT AV DET, SOM NÅR FEM HUSKYFAMILIER KOMMER PÅ BESØK DER JEG HAR HYTTE, OG SÅ KJØPER HYTTE I SAMME OMRÅDET OG BEGYNNER TRENE SAMMEN. KJEMPEFINT! KOM OG BLI MED.

Joda, det tar av og til litt overhånd både den positive – som over  – og negative veien.  Folk blir uvenner, slutter å “like” hverandre, tenker at “en som mener noe annet enn meg – sånne ekle ting  – må være en drittsekk”. Lager egne, nye gjenger og grupper. Misliker og kjefter og kjekler. Aldri “jeg som provoserer, bare de andre”……. Det ER forskjell på å mene noe og å si stygge ting. Jeg kommer ALDRI til å synes at små kortbeinte utstillingshuskier som går sakte sakte i spann og har den spesielle formen for “extended gait” som noen viser på utstilling er slik SH skal være. At noen vil ha slike siberians er meg nokså likegyldig, folk må ha det de liker; men jeg synes ikke de skal få være det vi viser fram som “gullstandarden” og jeg synes ikke det er de som skal vinne på utstilling. Men det gjør de.  Derfor de avles slik tror jeg.   Sånn er det med mine og – de holder ikke mål (“langbeinte, digre slamper med for kost pels og for rask fart – ligner alaskahuskier”) og de vil for det meste aldri nå opp på topputstillinger. Helt greit, de er først og fremst avlet for å konkurrere i spann, det jeg er mest interessert i. Jeg har ingen utstillingsambisjoner lenger. Det holder å forsøke å henge litt med i trekkhundmiljøet, ikke bli helt akterutseilt på løp. Jeg er ikke “hundekjører light”. ….. Jeg har av og til AH i spannet og ser at de beveger seg bedre, ledigere, holder noe høyere fart med samme anstrengelse. Jeg vet at jo lenger distansen blir, jo mer kommer SH sine egenskaper til sin rett, men de vil sjelden  bli like gode som de beste AH.  Hvis man IKKE leter etter gode trekkegenskaper kommer man ikke i nærheten en gang.

Siberian Husky blir for mange en annerledes livsstil enn den nøkterne trekkhundstilen jeg må legge meg på. Man dyrker “valpekos”, diller og daller og svinser og svanser, og pynter og grer og føner.  Sjekker alle mulige helsestatuser med tester jeg ikke tror på verdien av, og selger hele pakka. JEG er ikke der og skal ikke dit. Jeg er i den ekstreme delen av SH som heter langdistanse. Og der liker JEG å være: slitne, møkkete, varme, glade bikkjer som har masse appetitt, masse muskler og lite bling. Ditto for meg selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så er det mye diskusjon. Det må det bli. Vi kommer ikke til å bli enige. Skal vi det, må enten de som kjører bra med bikkjene gi opp den ambisjonen (selv synes jeg det ville være et stort tap for SH at vi som kjører ganske bra gikk over til AH); eller de som stiller ut de utstillingstypene må se seg om etter bedre bruksegenskaper. Det gjør de nok ikke.

Det er mange ganger jeg tenker; Nei, dette er rett og slett bare ikke verdt det……..Men: Vi SKAL ikke mene det samme, alle sammen, vi skal finne konsensus eller noe de fleste er enige i. Mange forveksler det å være uenig, med det å være slem eller ugrei. Det er ikke fullt så bra. Man må tåle å høre at folk synes det en farer med er vås, men synes man det ikke selv, så får man holde på argumentet sitt. Kravet om at “alle skal aksepteres” er ikked et samme som at “alt skal godtas” eller at man skal slutte å si meningen sin. Det ER mange meninger i huskymiljøet. Å skylde på “de andre” for at det blir krangel er bare tull. Si hva du mener selv, ikke hva du mener om andre. Hva bør kravene til en god SH være?  Huskylivet er uansett IKKE verdens navle ……

Screening dilemmaer

Det har vært masse diskusjon om man skal eller ikke skal anbefale obligatoriske øyenundersøkelser for å få registrert valper i NSHK sine valpeformidlinger. Å avle friske, rasetypiske, gode sledehunder med supert gemytt er ikke enkelt, og krever en balansert vurdering av veldig mange faktorer. Noen avler svært selektivt, og veldig mange gjør ikke det. Jo mer man tester bikkjene i det virkelige livet, overfor de kravene vi stiller til en god hund, desto sikrere er vi. “Real life” utfordringer  sier  mye om genetikken vi har i hundene våre, og slike observasjoner bør være det viktigste kriteriet for avl.

Jeg tar et prinsipielt, biomedisinsk skritt inn i dette likevel:

Screening – eller forbyggende helseundersøkelser på friske individer, kan gjøres. Man ønsker at slike tester skal være samfunnsøkonomisk forsvarlige. Altså at de samlede kostnadene for selve screeningen av alle de friske dyrene (menneskene) skal gi en gevinst i form av påvisbar bedre helse.

Ofte ønsker man at det man screener for enten skal være ganske hyppig forekommende, slik at man finner mange nok uten å undersøke utrolig mange, eller man leter etter sykdommer som er veldig alvorlig, slik at gevinsten er at man sparer viktige livsår,  eller man bruker tester som er blillige, eller har høy forutsigbarhet på sykdommen.

For tester som man skal ta for å selektere i  arv, må en stille noen flere krav: Man må vite en del om sykdommens arvbarhet, og man må vite hvor stor andel av sykdomsforekomsten som skyldes miljø. Som oftest er det samhandling mellom genetikk og miljø som gir sykdom, men noen få sykdommer har en mer entydig genetikk. Man må også vite noe om den testen man velger er en test for sykdommen i seg selv, eller for et trekk som kanskje gir økt risiko for sykdommen. Man bør vite arvegangen, og hvor stor økt risiko man derved får dersom f eks begge foreldre har det trekket man tester for.

For å vite hvor vanlig en sykdom er i befolkningen, må en gjøre befolkningsbaserte undersøkelser, utført på et representativt utvalg av befolkningen (av bikkjer, f eks). Hvis en velger et ustsnitt av befolkningen som på forhånd har økt risiko, kan en ikke slutte til hele befolkningen.

Dessverre er det slik at mange ønsker helseintervensjoner som hopper bukk over disse strenge kravene til underøkelser. Vi overdriver forekomst av en sykdom fordi vi selv har sett fem som ble syke (men ikke ser de 95 som ikke ble det), eller vi tenker årsak-virkning der dette rett og slett ikke lar seg etterprøve. Vi vet fremdeles ikke hvor utbredt grå og grønn stær er i SH i Norge. Sykdommene finnes, men hva skal vi kalle hyppig nok til å anbefale at alle man avler på skal testes? Hva hvis anbefalingen for avl er for streng, slik at man utelukker for mange hunder med andre gode egenskaper fra avl? Hva hvis den er for mild, slik at det vil oppstå sykdom til tross for at man har undersøkt? Og hva er verst av disse to?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På det nåværende stadium av kunnskap vedrørende øyenundesøkelser, altså øyenlysning og gonioskopi, synes jeg ikke vi vet nok. Det kan se ut som det er større grunnlag for å anmode om øyenlysning enn gonioskopi, fordi katarakt (grå stær) nok er noe hyppigere enn f eks grønn stær. Grønn stær er kanskje noe mer alvorlig for hunden, men mindre vanlig.

Problemet med testene er litt ulike: Øyenlysning har en usikkerhetsfaktor knyttet til alderen på bikkja. Undersøker en for tidlig / for unge bikkjer, vil noen av de som bærer på arvelig grå stær, enda ikke ha utviklet symptomer på sykdommen. Øyenlysningen ser altså etter tidlige symptomer på aktuell sykdom, og er således ikke en test på risikofaktor. Det at vi kan komme til å avle på en som er øyenlyst fri, men som kommer til å utvikle sykdom seinere, kalles “falsk negativ test”. Du tror bikkja er frisk, men den er egentlig ikke det. Det er et av mange problemer med screningtester.

julussregn atv 004

Gonioskopi undersøker både for sykdom (grønn  stær) og for ulike grader av risiko for sykdom. Problemet med denne testen er at den ikke kan si hvor stor risikoen for å utvikle grønn stær faktisk er for de som man “finner noe” (trange vinkler osv) på. De fleste med litt trange vinkler vi antagelig leve helt normale liv og aldri bli syke. Og hvor stor risiko (absolutt og relativ)  skal man sette: tåler man 10 % risiko? 1 % risiko? 0,1 % risiko? Antagelig er vi ulike der. Derfor er avlsrådene etter en slik test vanskelige å si noe om. De engstelige vil utelukke alle som “har noe” fra avl, de overkjekke vil avle uansett. For det finnes ikke entydige råd.

Jeg synes vi skal ta øyensykdom alvorlig, og jeg synes det er helt greit å anbefale folk å teste de bikkjene de skal avle på, slik at vi får noe mer kunnskap. Men jeg synes ikke man indirekte, ved å kreve dem – skal si at slike tester er så gode at de må være obligatorisk, for så gode er de ikke. Og jeg synes ikke vi kan gi strenge avlskrav ut fra disse testene før vi vet mer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er også et annet aspekt her. Hvis man stoler mer på helsetester enn på egne observasjoner, erfaring og egen sunn fornuft, kan noen oppdrettere som mangler de bruksbaserte kunnskapene  eller hopper over dem, bli sett på som bedre oppdrettere enn de som er svært nøye med sin utvelgelse av avlsdyr.

Vi kan rett og slett få flere “korrekt etter boka ” avl av valper enn faktisk “etter valp i hus 002dokumentert  GODE avlsdyr-valper”. Og det er også en avveining vi må tenke grundig gjennom. Hva er essensielle trekk ved SH vi ønsker at skal være i forsetet, og hva skal være ønskelige, men ikke absolutte ting å ta med i avlspuslespillet? Og hvem skal BESTEMME det? Det er like farlig å overestimere risiko som å underestimere det. Screeningprogrammer skal ikke igangsettes av de som er veldig på hugget. De skal igangsetting etter nøktern og statistisk informert dokumentasjon. Veldig mange screeningprogrammer har lovet mer enn de holder. Noen fungerer bra. Noen ikke.

Og vi har mange uløste problemer. Et av dem er: Inter-rater reliabilitet, f eks.  Det vil si at om veterinær A finner noe hos bikkja di, så bør det være stor sannsynlighet for at veterinær B finner det samme. Og: hvis noen finner mye feil og andre lite på samme hunder, hvem har da rett, hva er “gullstandarden”?

Jeg skulle gjerne hatt tall på en del av dette.

Winter news 2017

Noen nyheter:
Hundene har gått Gausdal 5-mila (2 spann), Mush Synnfjell (Marte) , Gausdal Maraton (Oda), Gruveløpet, Femundløpet 400 (Oda) – og Huskyklubbens 2 x 50 km (Marte) til mål……Zambezi har ikke gått så mye, litt øm skulder som kommer og går, og Juluss har hatt en seneskade i bakfoten som har gjort at han ikke holder så lenge som før. Han har også fått en skade i forfoten.
Så Juluss (8) sin karriære som LD hund må sjekkes ut til våren. Som turhund er han grei.  Mulig han bør bli permanent turhund hos noen. Grei, rutinert hund, liker både å være ute og inne.Har ikke verdens beste tenner, men etter sanering er han blitt mye finere og gladere. (bilde: Saskia M)
Sajo kommer kanskje til å få valper i vår, med Kobuq. Vi har noen bestillinger alt, men ikke helt oversikten over hvem som faktisk er interesserte i valp. Blir store, snille hunder med god trekklyst hvis alt går som vi håper.
Marte Stensland Jørgensen, (kjører løpet, sponset av NonStop Dogwear), og Terje Dietrichson og Oda Mortensen Ingstad, setter nesa mot Finnmarksløpet i slutten av uka. Før det åpner Marte en fotoutstilling med hundebilder hos Revir i Oslo.
Boka vår : Hundekjøring – for oss som enda ikke har vunnet Finnmarksløpet – (www.blinkebok.com) har solgt bra, og blir å få kjøpt i Alta også.399 kroner. juluss2forside_hundekjoring-354x500

Et langt liv er over

Min far Per døde i slutten av november og ble bistatt 9 desember. Han hadde et langt, innholdsrikt liv.

Han rodde båter, gikk på ski og kjørte hundeslede, bygde murer og brygger og hytter, og mente ting om samfunnet. Hans hjerte banket for de svake, de ubemidlede og de som falt utenfor.

Han var en god far. Spesielt etter at jeg ble voksen, hadde jeg mange interessante reiser med faren min. Alt fra teltturer i Dovre midtvintes, hytte til hytte turer i Jotunheimen, lang tur med transsibirske jernbane til Kina, to turer til Gambia inkludert et statskupp og en evakuering, og en innholdsrik tur til Botswana og SørAfrika inkludert en bilulykke, et landsbyopprør og en illsint krokodille i Okavango.

Mange, mange kom og fulgte ham på den siste reisen. Familen samlet seg og sa sine egne ord,  han var en nær far. Langt forut for sin tid. Wittgenstein sa ikke noe i begravelsen…. :-)

Tusen takk til alle som viste oss, familien, den kjærligheten og omsorgen. Midt i den rare sorgen over at en man han kjent hele livet er borte for alltid, kjenner jeg også en stor glede over at det er så mange gode mennesker der ute. Mennesker som bryr seg, og bryr seg om.

Her er min lille minnetale:

Til Per:

I min barndom, i kjernen av Husebygrendas etterkrigs avantgarde intellektuelle og politiske unge mennesker, husker jeg fire portretter av mannfolk. Kanskje hang de på veggen, kanskje  er det bare noe jeg tror at jeg husker.

Det var Karl Marx, som påvirket sosialistisk og sosialdemokratisk tenkning langt inn i kjernen av det norske samfunnet

Det var Sigmund Freud, som preget de unge legene, Nic Waal, min mor, min far, til å tenke på nytt rundt helse, samfunn – individ og barndom

Det var Fridtiof Nansen, som både preget tenkingen om den internasjonal solidariteten, om nødhjelp , om menneskerettigheter og medfølelse, men også drømmen om snø, ski og Arktis.

Og så var det Per Sundby, da, som løp med meg i barnevogn til mormor, studerte medisin og var ektefelle og aktivist.

Seinere i min oppvekst satte disse fire preg på hvem jeg ble.

Da Marx tok overhånd, og jeg ble radikal og villstyrlig, som så mange i min generasjon i kjølvannet av Vietnam og EU, dro min far Per meg med på en lang togreise til Kina. Jeg skulle vel settes på mer nyanserte tenker ved å se et kommunist land på nært hold.

Jeg forsøkte meg litt som Freudiansk psykiater, men diltet, etter noen kliniske år, trygt etter Per inn i samfunns- og sosialmedisinen. På Instituttet jobbet han i over 20 år, og det har jeg også gjort, etterpå! Om du elsker eller svik han, like fullt så blir du lik ham.

Nansens globale ånd har ført både Per og meg på tre lange turer i Afrika, med deltagende observasjon av daglig liv i flere landsbyer, folkelige opprør og fredelig samkvem på mulitkulturelle julefeiringer. Og opp Heilstugubreen på ski og over viddene nær Femundisen på hundeslede.

Jeg er inspirert og oppdradd av Per, og det er fint! Men en ting ble vi ikke enige om: feminismen. Vi kunne diskutere også. Han er borte, men det preget han satte på meg og mine søsken er der. Lever videre.

Hanne

bur

bur

Refleksjoner over et liv i en klubb

Jeg føler behov for å kommentere den siste ukens diskusjoner – både fra perspektivet til en som har vært engasjert i Siberian Husky for to tiår eller mer, og for en som har vært tillitsvalgt i lengre perioder. Ja, det er en god del konflikter. Det er ikke så uvanlig i samfunnet som helhet da, det må vi leve med. Uenighet er hverken farlig eller dumt,  men man kan heller ikke ha som premiss at «alle skal bli enige» og «helst med meg». Siberian Husky er en hund, og ulike folk mener ulikt om hva den hunden skal være. De som har mange siberians og driver aktivt med trening og løp, er selvsagt også de som er mest aktiv på organisasjonsfronten, for dem er det å kjøre med siberians en livsstil som tar MYE tid og krefter. Siden det er blitt ganske mange av disse folkene takket være et møysommelig rekrutteringsarbeid i den retningen både fra klubben og fra aktive medlemmer sombygger lokallag, trekker folk med seg, og lager sosiale «events» rundt trening og løp, så vil det vokse fram en gruppe folk som synes dette skal prege klubben. Det har det også gjort; fokuset på tre av årets fire samlinger har vært løp, barmarksløp og trening på snø. Den siste samlingen er utstilling og årsmøte. Folk med en eller få hunder har dels hengt seg på en del av kjøreaktivitetene, dels ikke engasjert seg så mye i klubben men kanskje vært med i lokallag, eller de har drevet med aktiv utstillingsorientering. Dessuten har klubben utgitt et fyldig og informativt blad med innblikk i alle former for SH aktiviteter, litt avhengig av hvem som gidder skrive.

I de årene jeg har vært med har styrer i NSHK – etter pålegg fra årsmøtene – konsentrert seg om å bygge opp et system for løpsmerittering, sammen med de andre polarhundklubbene og NKK. Det har tatt mye tid og krefter, men er nokså på plass nå. De har også prioritert sosiale samlinger med fokus på uhøytidelige løp, og trening, og har initiert en STOR helseundersøkelse og deltagelse på to store messer med stand. Det siste året har man også gjort et løft i retning dommerutdannelse, etter at mange etterlyste mer kunnskap om rasens brukeevner og funksjonell anatomi på utstillinger. I det hele tatt kan man si at de som er med i styre og komiteer, har vært aktive og flinke. Det bør de ha ros for, de har gjennomført nesten alt det NSHK har hatt på dagsorden. Det er årsmøtenes vedtak som styrer klubben, ikke styret som sådan. Årets vedtak om brukskrav på Championat var vedtatt med en stort overvekt av stemmer,  og representerer nokså sikkert hovedinteressen til de som er aktive med SH. Det bør det gjøre også. For noen falt dette tungt for brystet, og noen var svært negative til at det skullestilles brukskrav. Etter at det ble vedtatt, har det vært mye klager og kommentarer på akkurat dette, at man ikke vet hvordan man skal få merittert, eller at man ikke vet hvor det er løp, eller at det er for få løp, og en del annet. Nå ja, det er mange meritterende løp, og for de som trener aktivt og vil kjøre med hundene, er det mange muligheter. Man seirer ikke i løp uten å trene en god del, akkurat som det skal en del trening til før man vinner i utstillingsringen.  Det er jobber en må ta dersom en sikter mot stjernene. For de fleste som forsøker seg på løp, lærer en mye under veis og blir bedre og bedre. Så det er faktisk bare å prøve. Dette er nytt for alle, og en sesong må være den første. Klubben rår ikke over uanede ressurser, og som sagt over, så skal årsmøtevedtakene være styrende for hva styret skal prioritere. Styret skal IKKE være de som arrangerer andre løp enn selve huskyløpet på samling i februar. Lokallag, trekkhundklubber og enkeltfolk kan arrangere løp og søke om klasser og merittering.

Det er av og til mange forventninger fra enkelte folk om at klubben skal gjøre akkurat det DE er interesserte i. Hvis den ikke gjør det, klages det. Det klages mer enn det roses. Og det er dumt. Det er ikke SÅ gøy å sitte i styret når man får mange klager. Så de som synes de har rett til å klage, kjefte og forlange burde faktisk ta på seg verv, stille tilvalg, ta en jobb.  Gå ut over egeninteressen og gjøre noe for andre. Klubben er avhengig av at man har frivillige, som bruker av sin tid får å tilrettelegge for andre. Dette får man IKKE NOE for å gjøre, annet enn gleden ved at ting skjer. Derfor ble jeg, som mange andre, irritert og utilpass ved å lede åpne klagebrev, blogginnlegg og diskusjoner der klubbens styre og medlemmer på en måte stilles til veggs og fremstilles som folk som hverken er imøtekommende, opplyser om ting eller gjør det de skal. Det synes jeg er urettferdig. VIL man noe innen SH miljøet bør en faktisk stille forslag på årsmøtet, ta på seg oppgaver og skaffe opplysninger, bidra med kunnskap, hjelpe folk å komme i gang, utrede muligheter. Slik går vi framover, selv om vi ikke alltid er enige. Vi må godta at noen liker løp og kan det og andre liker utstilling og kan det. Og at noen ikke kan fordra utstilling og noen ikke orker tanken på løp. Vi HAR vedtatt at de beste SHene våre skal ha meritter i begge retninger, det er faktisk ganske bra og spennende. Vi har ikke vedtatt at alle huskyer skal drive med alt,  eller se helt  like ut. Vi kan fremdeles kjøre og vinne løp med huskyer som er for store, og vinne BIR med hunder som aldri har trukket slede. Det er fint.

Jeg synes IKKE man skal si stygge ting, slette som venner eller klage på de som ikke er enige med en. Konflikten i Huskyklubben er hverken den ene eller andre leiren sitt ansvar, den har oppstått fordi man er uenige. Beskyldningene om at #”de som vil noe annet enn en selv” ødelegger klubbens miljø holder ikke mål. Den ene meningen er akkurat like gyldig som den andre, men det er demokratiet som avgjør hva som blir gjeldende. Med til demokratiet hører diskusjon. Vi skal ikke ha som mål å bli 100 % enige, men vi skal fatte flertallsbeslutninger. Så kan man velge å leve med det eller melde seg ut.

Dear Donald (fill in the blank ….)

I need some advice. Some of my dogs are too big. Can you shrink dogs? Can you straighten their tails? Because if not, my dogs will forever be deprived of some very attractive titles. I have no clue as to how you do it. But I know that it is possible to shrink garments and straighten curly hair……so let us assume that it MAY be done, but that it ain’t gonna be easy.

Donald, I know you are not in favor of democracy. I know you like politics that can be shouted out, whoever shouts more, get their will. Voting -if it is not in your favor – is fixed. People who have a different opinion from yours, are idiots. So let’s fix this issue of mine outside the normal ways of legislation and rules.

Donald D, you are innovative and imaginative but hard to train. Donald T, you have a bully voice and bad manners but a never-exhausted drive. Should we resort to you ant your ways? I don’t really think so.

Dog mushers are filthy, dirty, foul smelling, have a coarse language and strange habits. The are not good shoppers in a trendy pink-blog world. Though, they support Biltema, Clas Ohlson and Vom&Hundemat and Troll, etc.

I am sorry, Donald, for not being able to shut up and stop arguing. I was born stubborn and semi-quarrelsome due to a parental trait.

Alas, off I go. To warmer climates far from the mad crowd.

 

 

 

Saving the world (a little) or just one self?

This year – as previous year – has presented a series of nice books to book lovers. Fiction and non fiction do – these days – to a large extent deal with the intimate sphere. Love, marriage, drama, divorce, abuse, trauma, hatred, envy, disrespect and fear inside the family. Yes, these things exist and we read about it. Some dislike that bad things that happen inside closed rooms get exposed, others think it is okay. As someone who has been in long relationships before, had traumatic divorces and come over them again, I am not sure if I really benefit from reading all this. My x-husband is currently married to one of the non-fiction writers in this field, and for me, all her good advise (and yes, it is probably good advise)  been a bit too much, because she is “everywhere” and thus, my x-husband is also – invisibly – everywhere. I may be oversensitive to it, but alas, I am maybe more of the type” get done with this, and go on with other things”. The focus on the intimate sphere, however, is in a sense making the world small, as if you and me are the only ones that matter. Making small dramas  – and maybe happy endings with you and me building a nice nest, eating lovely meals with successful friends and buying nice new kitchens and cabins and having beach holidays at sheltered and “interesting” resorts where we befriend the locals: often a bar owner or a cleaner. While the large world goes on out there.

One nice reading of this year  in Kim Leine. He takes us to a small local hospital (yes, I am familiar with small local health institutions) – this time as always on Greenland, Tasiilaq, a place I have been to. He describes one day in the life of people who WORK together (and yes, love, hate, tolerate and dislike each other too). He presents a back carpet of “war” out there, and show us how “life goes on” locally even if big drama is out there. Surprisingly few have written good dramas about work environments.

In order to be out there in the big world, and attempt to change it – you may need a VOICE. You may need to polish the narcissist in yourself, and be visible with your loud voice – to convey other messages. Politicians do. But sometimes not well enough. Some writers do. Some have ideas, but no practice. Some are out there, where things are hot. We have excellent reporters that write about the conflicts, dramas, war zones, religious and political battles, and they tell us about the big dramas. We have people who ask us to change our perspectives of life – and we have silent but hard working people who try to do something for the ones that have too little energy to be excited about small dramas, those who have to face the consequences of big dramas.

I am not brave enough to be in war zones. But I have tried to be less concerned with my small dramas, and more concerned with the big ones that are relevant to me. In the big world, women are still facing a lot of danger just because of their reproduction and sexuality. They are mobbed, ridiculed, controlled, put aside, deprived of services and even cut in their genitals because they are sexual and reproductive women. Today I am dressed in black, because Poland wants to go backwards in time, and ban women’s access to safe and legal abortions.  It is not difficult to get a pregnancy started. It is way more complicated to get it ended. That is a real drama in may women’s lives.

Fellow men and women of the privileged world: enjoy the life YOU have! Make the best of it. Don’t make drama out of little things. Use  a tiny little surplus energy to supply the rest of the world with happiness, fairness, equity and wisdom.

 

Today: wear black!