Et langt liv er over

Min far Per døde i slutten av november og ble bistatt 9 desember. Han hadde et langt, innholdsrikt liv.

Han rodde båter, gikk på ski og kjørte hundeslede, bygde murer og brygger og hytter, og mente ting om samfunnet. Hans hjerte banket for de svake, de ubemidlede og de som falt utenfor.

Han var en god far. Spesielt etter at jeg ble voksen, hadde jeg mange interessante reiser med faren min. Alt fra teltturer i Dovre midtvintes, hytte til hytte turer i Jotunheimen, lang tur med transsibirske jernbane til Kina, to turer til Gambia inkludert et statskupp og en evakuering, og en innholdsrik tur til Botswana og SørAfrika inkludert en bilulykke, et landsbyopprør og en illsint krokodille i Okavango.

Mange, mange kom og fulgte ham på den siste reisen. Familen samlet seg og sa sine egne ord,  han var en nær far. Langt forut for sin tid. Wittgenstein sa ikke noe i begravelsen…. :-)

Tusen takk til alle som viste oss, familien, den kjærligheten og omsorgen. Midt i den rare sorgen over at en man han kjent hele livet er borte for alltid, kjenner jeg også en stor glede over at det er så mange gode mennesker der ute. Mennesker som bryr seg, og bryr seg om.

Her er min lille minnetale:

Til Per:

I min barndom, i kjernen av Husebygrendas etterkrigs avantgarde intellektuelle og politiske unge mennesker, husker jeg fire portretter av mannfolk. Kanskje hang de på veggen, kanskje  er det bare noe jeg tror at jeg husker.

Det var Karl Marx, som påvirket sosialistisk og sosialdemokratisk tenkning langt inn i kjernen av det norske samfunnet

Det var Sigmund Freud, som preget de unge legene, Nic Waal, min mor, min far, til å tenke på nytt rundt helse, samfunn – individ og barndom

Det var Fridtiof Nansen, som både preget tenkingen om den internasjonal solidariteten, om nødhjelp , om menneskerettigheter og medfølelse, men også drømmen om snø, ski og Arktis.

Og så var det Per Sundby, da, som løp med meg i barnevogn til mormor, studerte medisin og var ektefelle og aktivist.

Seinere i min oppvekst satte disse fire preg på hvem jeg ble.

Da Marx tok overhånd, og jeg ble radikal og villstyrlig, som så mange i min generasjon i kjølvannet av Vietnam og EU, dro min far Per meg med på en lang togreise til Kina. Jeg skulle vel settes på mer nyanserte tenker ved å se et kommunist land på nært hold.

Jeg forsøkte meg litt som Freudiansk psykiater, men diltet, etter noen kliniske år, trygt etter Per inn i samfunns- og sosialmedisinen. På Instituttet jobbet han i over 20 år, og det har jeg også gjort, etterpå! Om du elsker eller svik han, like fullt så blir du lik ham.

Nansens globale ånd har ført både Per og meg på tre lange turer i Afrika, med deltagende observasjon av daglig liv i flere landsbyer, folkelige opprør og fredelig samkvem på mulitkulturelle julefeiringer. Og opp Heilstugubreen på ski og over viddene nær Femundisen på hundeslede.

Jeg er inspirert og oppdradd av Per, og det er fint! Men en ting ble vi ikke enige om: feminismen. Vi kunne diskutere også. Han er borte, men det preget han satte på meg og mine søsken er der. Lever videre.

Hanne

bur

bur

Advertisements