Refleksjoner over et liv i en klubb

Jeg føler behov for å kommentere den siste ukens diskusjoner – både fra perspektivet til en som har vært engasjert i Siberian Husky for to tiår eller mer, og for en som har vært tillitsvalgt i lengre perioder. Ja, det er en god del konflikter. Det er ikke så uvanlig i samfunnet som helhet da, det må vi leve med. Uenighet er hverken farlig eller dumt,  men man kan heller ikke ha som premiss at «alle skal bli enige» og «helst med meg». Siberian Husky er en hund, og ulike folk mener ulikt om hva den hunden skal være. De som har mange siberians og driver aktivt med trening og løp, er selvsagt også de som er mest aktiv på organisasjonsfronten, for dem er det å kjøre med siberians en livsstil som tar MYE tid og krefter. Siden det er blitt ganske mange av disse folkene takket være et møysommelig rekrutteringsarbeid i den retningen både fra klubben og fra aktive medlemmer sombygger lokallag, trekker folk med seg, og lager sosiale «events» rundt trening og løp, så vil det vokse fram en gruppe folk som synes dette skal prege klubben. Det har det også gjort; fokuset på tre av årets fire samlinger har vært løp, barmarksløp og trening på snø. Den siste samlingen er utstilling og årsmøte. Folk med en eller få hunder har dels hengt seg på en del av kjøreaktivitetene, dels ikke engasjert seg så mye i klubben men kanskje vært med i lokallag, eller de har drevet med aktiv utstillingsorientering. Dessuten har klubben utgitt et fyldig og informativt blad med innblikk i alle former for SH aktiviteter, litt avhengig av hvem som gidder skrive.

I de årene jeg har vært med har styrer i NSHK – etter pålegg fra årsmøtene – konsentrert seg om å bygge opp et system for løpsmerittering, sammen med de andre polarhundklubbene og NKK. Det har tatt mye tid og krefter, men er nokså på plass nå. De har også prioritert sosiale samlinger med fokus på uhøytidelige løp, og trening, og har initiert en STOR helseundersøkelse og deltagelse på to store messer med stand. Det siste året har man også gjort et løft i retning dommerutdannelse, etter at mange etterlyste mer kunnskap om rasens brukeevner og funksjonell anatomi på utstillinger. I det hele tatt kan man si at de som er med i styre og komiteer, har vært aktive og flinke. Det bør de ha ros for, de har gjennomført nesten alt det NSHK har hatt på dagsorden. Det er årsmøtenes vedtak som styrer klubben, ikke styret som sådan. Årets vedtak om brukskrav på Championat var vedtatt med en stort overvekt av stemmer,  og representerer nokså sikkert hovedinteressen til de som er aktive med SH. Det bør det gjøre også. For noen falt dette tungt for brystet, og noen var svært negative til at det skullestilles brukskrav. Etter at det ble vedtatt, har det vært mye klager og kommentarer på akkurat dette, at man ikke vet hvordan man skal få merittert, eller at man ikke vet hvor det er løp, eller at det er for få løp, og en del annet. Nå ja, det er mange meritterende løp, og for de som trener aktivt og vil kjøre med hundene, er det mange muligheter. Man seirer ikke i løp uten å trene en god del, akkurat som det skal en del trening til før man vinner i utstillingsringen.  Det er jobber en må ta dersom en sikter mot stjernene. For de fleste som forsøker seg på løp, lærer en mye under veis og blir bedre og bedre. Så det er faktisk bare å prøve. Dette er nytt for alle, og en sesong må være den første. Klubben rår ikke over uanede ressurser, og som sagt over, så skal årsmøtevedtakene være styrende for hva styret skal prioritere. Styret skal IKKE være de som arrangerer andre løp enn selve huskyløpet på samling i februar. Lokallag, trekkhundklubber og enkeltfolk kan arrangere løp og søke om klasser og merittering.

Det er av og til mange forventninger fra enkelte folk om at klubben skal gjøre akkurat det DE er interesserte i. Hvis den ikke gjør det, klages det. Det klages mer enn det roses. Og det er dumt. Det er ikke SÅ gøy å sitte i styret når man får mange klager. Så de som synes de har rett til å klage, kjefte og forlange burde faktisk ta på seg verv, stille tilvalg, ta en jobb.  Gå ut over egeninteressen og gjøre noe for andre. Klubben er avhengig av at man har frivillige, som bruker av sin tid får å tilrettelegge for andre. Dette får man IKKE NOE for å gjøre, annet enn gleden ved at ting skjer. Derfor ble jeg, som mange andre, irritert og utilpass ved å lede åpne klagebrev, blogginnlegg og diskusjoner der klubbens styre og medlemmer på en måte stilles til veggs og fremstilles som folk som hverken er imøtekommende, opplyser om ting eller gjør det de skal. Det synes jeg er urettferdig. VIL man noe innen SH miljøet bør en faktisk stille forslag på årsmøtet, ta på seg oppgaver og skaffe opplysninger, bidra med kunnskap, hjelpe folk å komme i gang, utrede muligheter. Slik går vi framover, selv om vi ikke alltid er enige. Vi må godta at noen liker løp og kan det og andre liker utstilling og kan det. Og at noen ikke kan fordra utstilling og noen ikke orker tanken på løp. Vi HAR vedtatt at de beste SHene våre skal ha meritter i begge retninger, det er faktisk ganske bra og spennende. Vi har ikke vedtatt at alle huskyer skal drive med alt,  eller se helt  like ut. Vi kan fremdeles kjøre og vinne løp med huskyer som er for store, og vinne BIR med hunder som aldri har trukket slede. Det er fint.

Jeg synes IKKE man skal si stygge ting, slette som venner eller klage på de som ikke er enige med en. Konflikten i Huskyklubben er hverken den ene eller andre leiren sitt ansvar, den har oppstått fordi man er uenige. Beskyldningene om at #”de som vil noe annet enn en selv” ødelegger klubbens miljø holder ikke mål. Den ene meningen er akkurat like gyldig som den andre, men det er demokratiet som avgjør hva som blir gjeldende. Med til demokratiet hører diskusjon. Vi skal ikke ha som mål å bli 100 % enige, men vi skal fatte flertallsbeslutninger. Så kan man velge å leve med det eller melde seg ut.

Advertisements

Dear Donald (fill in the blank ….)

I need some advice. Some of my dogs are too big. Can you shrink dogs? Can you straighten their tails? Because if not, my dogs will forever be deprived of some very attractive titles. I have no clue as to how you do it. But I know that it is possible to shrink garments and straighten curly hair……so let us assume that it MAY be done, but that it ain’t gonna be easy.

Donald, I know you are not in favor of democracy. I know you like politics that can be shouted out, whoever shouts more, get their will. Voting -if it is not in your favor – is fixed. People who have a different opinion from yours, are idiots. So let’s fix this issue of mine outside the normal ways of legislation and rules.

Donald D, you are innovative and imaginative but hard to train. Donald T, you have a bully voice and bad manners but a never-exhausted drive. Should we resort to you ant your ways? I don’t really think so.

Dog mushers are filthy, dirty, foul smelling, have a coarse language and strange habits. The are not good shoppers in a trendy pink-blog world. Though, they support Biltema, Clas Ohlson and Vom&Hundemat and Troll, etc.

I am sorry, Donald, for not being able to shut up and stop arguing. I was born stubborn and semi-quarrelsome due to a parental trait.

Alas, off I go. To warmer climates far from the mad crowd.

 

 

 

Saving the world (a little) or just one self?

This year – as previous year – has presented a series of nice books to book lovers. Fiction and non fiction do – these days – to a large extent deal with the intimate sphere. Love, marriage, drama, divorce, abuse, trauma, hatred, envy, disrespect and fear inside the family. Yes, these things exist and we read about it. Some dislike that bad things that happen inside closed rooms get exposed, others think it is okay. As someone who has been in long relationships before, had traumatic divorces and come over them again, I am not sure if I really benefit from reading all this. My x-husband is currently married to one of the non-fiction writers in this field, and for me, all her good advise (and yes, it is probably good advise)  been a bit too much, because she is “everywhere” and thus, my x-husband is also – invisibly – everywhere. I may be oversensitive to it, but alas, I am maybe more of the type” get done with this, and go on with other things”. The focus on the intimate sphere, however, is in a sense making the world small, as if you and me are the only ones that matter. Making small dramas  – and maybe happy endings with you and me building a nice nest, eating lovely meals with successful friends and buying nice new kitchens and cabins and having beach holidays at sheltered and “interesting” resorts where we befriend the locals: often a bar owner or a cleaner. While the large world goes on out there.

One nice reading of this year  in Kim Leine. He takes us to a small local hospital (yes, I am familiar with small local health institutions) – this time as always on Greenland, Tasiilaq, a place I have been to. He describes one day in the life of people who WORK together (and yes, love, hate, tolerate and dislike each other too). He presents a back carpet of “war” out there, and show us how “life goes on” locally even if big drama is out there. Surprisingly few have written good dramas about work environments.

In order to be out there in the big world, and attempt to change it – you may need a VOICE. You may need to polish the narcissist in yourself, and be visible with your loud voice – to convey other messages. Politicians do. But sometimes not well enough. Some writers do. Some have ideas, but no practice. Some are out there, where things are hot. We have excellent reporters that write about the conflicts, dramas, war zones, religious and political battles, and they tell us about the big dramas. We have people who ask us to change our perspectives of life – and we have silent but hard working people who try to do something for the ones that have too little energy to be excited about small dramas, those who have to face the consequences of big dramas.

I am not brave enough to be in war zones. But I have tried to be less concerned with my small dramas, and more concerned with the big ones that are relevant to me. In the big world, women are still facing a lot of danger just because of their reproduction and sexuality. They are mobbed, ridiculed, controlled, put aside, deprived of services and even cut in their genitals because they are sexual and reproductive women. Today I am dressed in black, because Poland wants to go backwards in time, and ban women’s access to safe and legal abortions.  It is not difficult to get a pregnancy started. It is way more complicated to get it ended. That is a real drama in may women’s lives.

Fellow men and women of the privileged world: enjoy the life YOU have! Make the best of it. Don’t make drama out of little things. Use  a tiny little surplus energy to supply the rest of the world with happiness, fairness, equity and wisdom.

 

Today: wear black!