Sannhetsgehalten er null og mobbefaktoren høy.

Da jeg var redaktør av Huskybladet fortsatte jeg en tradisjon som både var ondsinnet, mobbete, grusom og observant, og som uansett måtte tas med en klype salt og ved å svelge noen kameler. men tro meg, folk var reddere for å ikke være med i spalten enn å få sitt pass påskrevet….litt selvironi skader heller ikke. .
Jeg redigerte en sladrespalte.

Nå har det vært andre redaktører, og bladet er blitt alvorlig og seriøst, uten en dråpe humor.
Redaktøren vil ikke ha en slik spalte, han synes ikke den er morsom, og han synes den er intern. Det er den; den er Siberintern. Så jeg er refusert.
For at dere andre skal få dere litt å humre over er dette da nå en del av min BLOGG i det videre. Det gjør det farlig å være nær meg, for en vet aldri hva jeg kan snappe opp. Fordi flere nå kan lese spalten har jeg vært nødt til å sensurere non navn. De interne vet likevel mer enn som så……

Her er mai måned versjonen:
Slurv slarv og sladder

En tidligere siberiankjører som har tatt litt pause av og til har begynt et nytt og sundt liv – rundt mat, trening, og sånn. Bikkjene trener også, bikkjene er blitt vegetarianere også tror vi. Vi forventer også klatring- ikke bare i oppoverbakkene men også på resultatlistene.

Trollvogner er nå dukket opp hos Lene Halvorsen, Johanne Sundby, Rikke Bergendhal og flere har kjøpt seg Dyckvogner. Trollvogn er blitt obligatorisk for damer i godt voksen alder. Den eneste som har valgt en annen vei er Kirsten Ribu. Lurer på hva som driver henne. Hun skal kjøpe tohjuling. Med motor. Kan hun ha truffet noe(n) der ute tro?

Hytte i Julussdalen er også in. For så vidt hytte på fjellet også. Eller hytte i marka. Eller på ei øy. For så vidt lavvo også. Eller fjelltelt. Eller gapahuk. Ikke mange stuegriser i Huskyklubben, selv om noen i redaksjonene har for vane å bo på dyre hoteller i festivalbyer.

For å få glorete sløyfer på årsmøtet i den over nevnte klubben, må bikkjene være både pene og flinke. Nå krever jammen noen at man må være både flinke og pene for å få sløyfer i den store klubben for hunder også. Det får være måte på. Det er jo ikke trekkopphunder heller…..

Empty pocket mushing har rapportert om at han har sydd igjen hullene på de fleste buksene, men at det ikke hjelper, for han har samtidig fått flere nye bikkjer.

Mange kjører på Beitostølen. Noen – som Stig Torp – kjører Uten Grenser Light og noen – Bente Alhaug og Morten Cranner f eks – kjører Norwegian Trails eller hva det nå heter. Vom og Hundemat har kjøpt opp stedet, og hver lørdag står NSHK i bunnen av slalombakken og låner ut bikkjespann til slitne skilte fedre som lurer på hva de skal finne på den helgen de har barna……
Stine har vært på dommerkonferanse med Karsten Grønås, og mener nå at alle skal stille ut hundene sine over alt. Selv stiller hun dem f eks ut på kjøpesentre og messer. For henne er funksjonell anatomi at de står nokså rolig når hun shopper….
En huskyeier nordpå ble observert med jakke som matchet fargen på bikkja (orangeliknende). Hun bedyret at hun fikk jakka først. Ja, det er ikke rart at det tok tid å finne rett hund da. Det tar tid å finne en orange bikkje nemlig……Line Løw, derimot, har alltid hatt bikkjer og jakker som matcher, gråhvite med gjørme på…..

Line Løw fikk albuen ut av ledd samme uke som hun flyttet inn i ny bolig og fikk valpekull. Det er mange i klubben som nesten får kjeven ut av ledd når de lærer bikkjene høyre og venstre. Derfor har det kommet mange nye opppskrifter på hvordan. En måte er å døpe lederbikkjene om til Faen og Hælvete.

Linda Monsen Vassdal i Longyearbyen vant et løp med tre hunder og pulk. Trappers Trail. Hun synes bestemt det burde være mulig å merittere skiløpere og beklager at den ene hunden hennes mangler litt på å være en siberian. Det er ikke så mange å velge i når man avler på små øyer som Svalbard. Derfor skal hun nå ned på fastlandet og kjøpe to valper og to symaskiner. Antagleig skal hun sy sammen to halve siberians til en.

Siberian Klubbens Iditarodkjører ble spurt om hvorfor de trente så mye, men likevel ikke meldte seg på et eneste løp i Norge i vinter. Årsaken er en Storm. Han kom i januar og veide litt over 3 kilo. Samtidig kom det ett snes valper. Noen går oftere til veterinær enn til fastlegen, og lar seg ikke stoppe av litt fødselsrier…..

Det er stor rift om de gjeve prisene for beste hundestell og beste sportsmanship og andre tegn på at man tar livet og konkurransene alvorlig. Jana Henychova fikk rød lanterne på Femundløpet – men kom i mål! Og jeg fikk skryt av veterinærene for mest logring på målstreken. Ikke rart de logrer, matmor som jo seks timer på hvert eneste sjekkpunkt…….

Noen må skifte ut seler, liner, dekken, potesokker og slikt fordi de slites. Andre må gå mer drastisk til verks. Hundekjørere i Bergen har brukt mye av vinteren på sykehus for å fornye utstyret innvendig. Andre fra Bergen har ligget på høyfjellet og sett på vær og vind. Mange fra Bergen har flyttet østover, for så å dra vestover og prøve om vinteren hadde satt seg på fjellet. Det hadde den ikke.

Flere siberianspann ble observert i Femundmarka i påsken. Vi vet fra før at noen siberiankjørere som liker camping har med seg ganske mye stæsj når de skal sove ute. Men da er bilen like ved. Når flere familier skal dele på spannhunder og sleder – må de enten ha alt for mange hunder alltid, eller har for få, og må slite litt selv. Kenneth Monsen’s familie og Myrvangfamilien så ut som de klarte seg bra. Terje & Phillip, Bente og barna og Johanne måtte slå leir etter bare en mil fordi de hadde med utegrill, campingstoler, treretters middager, en hel bar, flere sixpacks og to småvalper. Men det er fint å spile kort også.

Oda Ingstad skal ikke noe spesielt mellom 4 og 6 mai. Før det har hun vært i Malawi, på Svalbard to ganger, i Alaska på Iditarod, kjørt to løp, vært på fjelltur med spann, skal til Svalbard for tredje gang og vært på en hesteranch i USA.

To huskyjenter, biltur opp Østerdalen og ned til Oslo med tolv sekker ved, fire sekker for og tre valper. Ny biltur med godt voksen sjåfør til Sandefjord. Ny biltur til Gardemoen. Hvem andre enn siberian husky eiere flyr til Longyearbyen med to symaskiner og tre valper i bagasjen, og finner en isbjørn i hundegården når de lander…?

Det er blitt moderne å avle eller skaffe seg Norges beste siberian husky spann. Det bare tar litt tid. Både å få beste spann, og å få norgesmesterskap midt i landet

Tre hunder med krøllhale skal på seminar om funksjonell anatomi også. De lurer på om de kan ta antipermanent? Eller om Duct Tape egentlig hjelper?
Tunge hundehus hjelper mot tjuvparing. Derimot hjelper det ikke mot isjas. I og med at det blir så mange huskier på landet er hundehussnekring obligatorisk valgfag i Huskyklubbens indre kjerne.

Det går egentlig ikke an å slutte med siberians, selv om noen storspannskjørere mener de har gjort det. Siberians har en tendens til å gå igjen. Jeg skal snart ned til bare femten, sier en, og kjøper to nye valper…….

Advertisements

Hanging on, having fun

We are busy. This season gave us a lot of race possibilities. Too late on snow, so the first race, the 240 km Mush Synnfjell, which actually went fine with 11 dogs at the start, took more time than expected and I had to scratch after the last checkpoint to get home to my dad’s 90th birthday in time. But I was pleased with the dog’s performance. Then we went to Vildmarksracet which turned out to be extremely cold, minus 32 C. Oda ran one team to finish (around 120 km in two legs) and Terje one (he borrowed some of my dogs), but scratched after 70 km or so.  Next was Hallingen, where Oda ran 8 dogs as the only siberian team in 2×80 km. Then I entered Femund, and completed okay with plenty of rest.

. Thereafter Oda ran the dogs again, this time Huskyløpet, 2 x 50 km. Eventually Kobuq and Juluss ran 300 km with a lady with skis and pulk, Polar Distans in Sweden. The last race was Norway Trail, a stage race of 5 racing days, a pool of 12 dogs. Bente and Morten ran that race.

We have also had three fabulous mountain trips; to Femundmarka over Easter, camping out and mushing with puppies, children and freinds in tents and a little cabin;  in Hemsedals-fjell in April, good conditions and fast teams, and now finally at Hardangervidda, 3 days in the plateau together with mushing club friends.

We have enjoyed having three puppies this year. Yakona and Chacko have become harness broken and have participated fully in the three mountain trips (distances 20-30 km) at age 8-9 months. They are so  easy to handle in the team. Little Nikolai, still less than 5 months has mainly been sitting in the sled until this last trip, where he refused to sit, and wanted to run. He yelled and howled in the sled and jumped out if we stopped one second. He looks very promising.

I have written features to the Bladet Hundekjøring, as a journalist; but have given up a bit on the breed club stuff. Not the events, they are fun, but all the rules and negativity. We have a lot of fun with our extended “kennel pool” – our 12 and then with Lynet and Luna from Bente & Phillip, Smilla and Calypso of Morten and Anneke, and our beloved Finse from Sheri, plus terjes now 4 dogs Beda, Koks and Nansen and little Hjalmar. And finally Tana who has moved to oda’s family for the most. Training together and racing together is fun.

Another addition to the fun is that all the little cabins near my training cabin in Julussdalen now seem to have been bought by friends with huskies, three families in addition to me and the three resident musher families. Will be very nice!