å lære passering

Hundene jeg har nå er flinke. De passerer andre spann i alle retninger, og har gått masse løp, både i forfjor og i fjor og i år. Vi har holdt på lenge, og lært av egne og andres erfaringer. Jeg unner alle- især nybegynnere og de med mindre erfaring – en fin inngang til sporten. En av de tingene en kan øve på, er Passering.

Passering av andre spann – en guide til trening

For noen år siden var det mye snakk om gode og dårlige passeringer på trening og i løp. Ikke alle får det til hver gang. Når stressnivået blant kjørere er stort, blir stressnivået på spannet også affisert. Det er lurt å tenke gjennom åssen en skal forholde seg til dette. De fleste spann kan lære å passere hverandre greit, det er mer et spørsmål om systematisk læring. Defor denne lille artikkelen.  Jeg har snakket med en del hundekjørere og hundeadferdsfolk om dette, bl.a. Karen Yeargin i USA som jeg synes har noen gode perspektiver. Passeringer av andre spann er alltid en utfordring, spesielt på løp der sekundene og minuttene teller. Av og til går det helt greit, og av og til blir det tull. Spann kan passere helt ukomplisert. De kan også gå inn i hverandre, vegre seg for passering, ville hilse på de hundene de passerer, eller forsøke å pare seg med hunder hos hverandre, stoppe opp etter å passere for å slappe av og ”p…e litt” eller vise aggresjon, enten ved å snappe eller bjeffe, eller i verste fall bite andre bikkjer. De fleste bikkjer tåler hverandre, men dårlig kjemi kan opppstå mellom bikkjer akkurat som mellom hundekjørere. Noen bikkjer er helt strøkne med en kjører, og vil ikke høre på en annen.  De fleste er mer redd for passering front mot front, men også det å bli passert eller passere bakfra kan være en kunst. Noen spann kan dette svært godt og har gode ledere som tar kommandoene. Men med hånden på hjertet: de fleste av oss har opplevd noen krøkkete passeringer enten det er vårt eget eller andre spann som ikke gjør det riktig. Spann ”kan” jo ikke dette intuitivt, så det er en av de mange tingene som må læres. Det læres da også best gjennom erfaring i sporet. Vi kan lære av hverandre, og lære sammen, om vi gir hverandre tillit og tiltro.  Når en eller flere hunder i et spann vegrer seg for passering av andre spann, spesielt ledere, kan det ha mange årsaker. Noen er mer sensitive enn andre. Noen ”bør” oppleve at det å passere andre og ikke få det helt til ikke er FARLIG. Andre bør helst ikke oppleve noe dumt fra andre, for reaksjonene er så ulike. Noen ganger er hunder skremt av en uheldige opplevelse, noen ganger er de bare generelt fryktsomme, og noen ganger vil de ikke gå ut av sporet om det bare er et spor. Hunder som er skadet eller har vondt kan også vegre seg. Noen bikkjer er mentalt mer robuste enn andre, og bryr seg mindre om andre hunder, mens noen er vaktsomme. Hunder som er veldig skeptiske til passering egner seg neppe til å være lederbikkjer.  Det er forskjell på spann og hunder som fra starten av har passerings problemer eller aldri har lært passeringer fordi de aldri har trent med andre, og de som av en eller annen grunn utvikler det over tid. Men løsningen kan være den samme- Poenget med å lære bikkjer å passere er at det er en form for læring som ikke nødvendigvis kommer inn under ”kondisjonstrening”. Karen Yeargin foreslår at man faktisk lærer bikkjer passering tidlig i sesongen, innimellom kondisjons og fartstrening. Noen hundekjørere legger inn egne kommandoer for passering og vil at slike passeringer skal skje fort. De gir ofte fartskommando hver gang de skal passere bakfra, og fortsetter farten lenge etter at det andre spannet er lagt bak seg. Å kjøre med et annet spann hakk i hel er det også mange hunder som ikke liker. Men å kjøre bak et annet spann med litt høyere fart er motiverende. Derfor bør to som kjører sammen bli enige om en ”komfortavstand” – ofte omkring en spannlengde, slik kravet er på løp.  For noen hunder kan noen ukjente bikkjer trigge en ”fare” respons, det vil si at de blir på vakt og vil evt. si fra, bjeffe, snappe eller yppe seg. Slik respons er vanlig når det f. eks er løpske tisper i nærheten. Det er mange som kjører med løpske tisper i spannet, men man kan da ikke helt gardere seg mot passeringsproblemer fra andre spann. Har man løpske tisper, kan man ikke klandre andres hanhunder….hormoner styrer ofte enda mer enn kommando. Noen hanhunder er så hormonstyrt at de ikke klarer å la være å snuse, evt. hoppe, på løpske tisper.  Men passering kan øves inn. Slik kan det gjøres: Del1. Avtal med en venn. Del spannet opp i to små spann. Sett den(de) usikre bikkjene bakerst i spannet, og bruk en i led som ikke er så redd. Dra et sted der dere kan øve uforstyrret, og sporet ikke er for smalt. Start med å la det ene teamet ta igjen det andre teamet bakfra. La spannene gå i moderat tempo, i trav. Etter hvert som den redde bikkja er på høyde med de andre hundene i “wheel” så hold den posisjonen noen minutter (side om side) inntil du ser at han ikke utagerer. Så flytt teamet litt forover ved siden av det andre teamet mens dere holder farten. Den redde hunden skal altså trave i gang, ved siden av det andre spannet. Fortsett slik til han er ca 2/3 opp langs det andre spannet. La spannene løpe side om side til du ser at dette går bra, og at han ikke bryr seg om de bikkjene som løper ved siden av ham. Når alt dette går ok, så be den andre holde igjen spannet sitt mens du med den redde bikkja får litt mer fart – akkurat nok til å passere forbi. Når den redde bikkja er på høyde med lederne, hold ham der akkurat så lenge at du ser at han ikke gjør noe galt, så gi ham ros og fartskommando og la ham zooome forbi spannet. Ikke gi ros eller kommando før han faktisk er på høyde med de andre lederne, for du skal rose ham for en ren passering. Den økte farten og det å komme forbi er da belønningen, og farten skal komme når det ikke er noen andre bikkjer foran ham.  Del 2. Når dette sitter, kan du forsøke det samme med ”head on” passeringer. Hold moderat fart når dere møtes, og gi fartskommando når den redde bikkja er ved det andre teamets slede. Gi ham belønning for å klare dette ved å gi ham mer fart. Ikke noe av dette skal skje med den redde hunden i led. Først når all redsel er borte og han passerer uten problemer, kan han avansere framover i spannet.  Del 3. Når dette sitter kan men også forsøke å trene med et fremmed, lite span på same mate. Det spannet må da være trygt og kunne passering, og ikke være redd andre bikkjer. Jobben som gjøres her er å gjøre den redde hunden komfortabel med å passere, at han lære at det er ukomplisert og at etter passering blir det gøy.  Del 4. Blir det problemer med passeringen – linesurr eller at hunder ikke går forbi – så forbli rolig. Stress og kjefting og raske manøvre øker stressnivået og bidrar til at hundene blir mer engstelige. Hvis det går å passere raskt dersom det ser ut til å bli knute, så gjør det, og fjern spannene fra hverandre rolig. Stopp et sted der det er mulig å IKKE være nær det andre spannet før du løser opp rotet. Hvis ikke, stopp opp og fjern bikkjene rolig fra hverandre mens dere godsnakker til dem. La det spannet som forårsaket klusset stoppe opp litt, ugreie passeringer skal ikke belønnes, bare overses. Demp evt. tegn til usikkerhet og aggresjon på en rolig måte. Lat som dette er noe dere ikke bryr dere om det i det hele tatt. Kjeft heller ikke på de kjørerne som ikke klarer det helt. Ingen lærer av å få kjeft, og ingen har med vilje et spann som roter det til. Noen ER faktisk nybegynnere. Så ikke skrem dem unødvendig. Aggresjon løser nesten ingen problemer.  Tren på passeringer med andre spann så mye som mulig. Tren der andre trener, eller avtal å dra og trene sammen. Da er de ferdige med trøbbelet før de skal på løp, hvor stressnivået på kjøreren er mye høyere.

Advertisements