Nullpunkt

Zero? Zerofritt? Juks? Rykter? Hvem skal få lov å bestemme i SH i Norge i dag? Jeg synes de som mener at det er jukset skal ta det de vet til NKK og spørre hva de synes om dette. Jeg skjønner at noen tror sterkt på at det er avlet inn det de kaller “urent blod” – og at det er skadelig for SH i dag. Det får de tro så mye du vil, men de kan ikke presse oss til å tro det samme. De kan jo avle zerofritt så mye de vil for meg. Men JEG bestemmer hva jeg vil avle på. Det er tross alt mange av oss som tenker annerledes en de verste kritikerne – som er de samme gjennom 30 år – pluss en del nye, men de er lært opp av de gamle. Vi godtar ikke å måtte forholde oss til den type ryktebaserte enkelt-ideer som IKKE er nedfelt i noen regler. Vi vet mye om hvordan rykter kan lages, forsterkes og spre seg som ild i tørt gress, om noen vil det. Rykter lever sitt eget liv. Det er derfor ingen dømmes bare på bakgrunn av rykter. Men vi andre – som kanskje ikke tror på ryktene – eler som ikke synes det spiller så stor rolle hva som skjedde for 30 å siden – er også med i dette, og har investert mye i hundene våre og er like glad i og opptatt av SH som det de andre er. Det er NKK som bestemmer premissene for registrering, og vi har alle NKK registrerte bikkjer. Jeg begynte med et spann med hunder fra “garantert rene anadyrlinjer” – søte og pene var de og – men de trakk ikke noe særlig. Jeg ble tutet ørene fulle av de vanlige siberianskvalderet. zero og show var bannlyst, noen linjer var bedre enn andre, og man skulle ikke begynne med trekk før bikkja var to år. Jeg ble notorisk sist i løp. Ikke så veldig moro det da…….. Jeg begynte å stille noen spørsmål om gamle sannheter, og begynte å tenke litt selv, høre med erfarne hundekjørerer, og studere typer og linjer. Spannet fikk et kjempeløft da vi fikk avlet inn noe nytt – i flere generasjoner – noe av det er sikkert en del zero, jeg har ikke gått etter linjer, men etter løpsprestasjoner på foreldrene, og er rett og slett ikke så interessert i detaljene på linjesida. JEG fikk et løft da jeg ble kjent med en erfaren og generøs hudnekjører med SH, som lærte meg masse, tok meg med på trening, og lånte meg noen gode bikkjer til løp, og ga meg noen gode valper. KJEMPEgenerøst. Jeg synes det er helt flott at jeg da fikk bedre bikkjer, for jeg liker å kjøre med dem. Vi er en del som har et oppdatert, kunnskapsbasert og moderne syn på genetikk og ikke er gen-fanatikere, men vi følger de reglene vi har pålagt oss selv: NKK registrering, løpstesting og utstilling. Klart noen har jukset både før og nå opp igjennom tidene – so what? Det kan vi ikke gjøre mye med, men det har sannelig ikke mye å si når de fleste faktisk følger regleverket. Jeg vil ikke godta at folk får påstå at noen av mine bikkjer ikke er gyldige fordi de synser og lager sære rykter, eller får legge ut bilder av mine eller venners bikkjer og si at “sånne liker vi ikke”. Hundetypen – egenskapene – bygningen – ikke linje-genetikken – er det viktigste for meg, jeg liker SH som type. Det må det være okay å synes også i dette miljøet. Hvis det ikke er rom for det jeg driver med i dette miljøet, er det så sært, betent og spesielt at jeg ikke tror mange med dette som HOBBY og GLEDE kan eller orker å være med videre. Jeg SKJØNNER ikke at det går an å være så fanatisk og så negativ mot nesten alle de hundene som i dag er løps-SH.

Sapian er min hund som jeg tror har zero i seg. Han har fått exc på utstilling tre ganger og er norsk trekkhundchampion. Og han er registrert siberian husky. Jeg har også to bikkjer som er litt mindre rasetypiske, sånn er det bare blitt uten at det har vært noen plan. Heldigvis trekker de også bra. Jeg godtar ikke mobbing av meg fordi jeg har en hund som ham, ellr de andre bikkjene jeg har.

Advertisements

avle avle sa kjerringa……..men det ble det ittnoe av

Jeg er svært usikker på om et ble noe av avlen på Nenana og Sapian. Det gikk liksom ikke. Hun ville ikke, og løp bare 13 dager.
Derfor har jeg frisket opp noen gamle meninger om avl isteden. Jeg gir meg ikke, selv om jeg må velge andre arenaer.
Til de som ikke fikk med seg hvorfor jeg ikke lenger har lyst til å skrive i NSHK sitt medlemsblad, kan dere lese forrige post, f eks. Eller drite i det og nyte livet, slik jeg gjør for det meste.

Noen meninger om avl.
Mitt utgangspunkt for diskusjonen er at svært mange med SH i ønsker seg en god, velfungerende brukshund med gode polare trekkegenskaper. Så min hovedtanke er at vi skal bevare eller foredle denne egenskapen framfor andre egenskaper, som en prioritering.
Jeg er av dem som har ment og mener en del om avl, og kanskje mest fordi jeg ikke avler særlig mye selv – men er avhengig av å skaffe meg gode nok hunder herfra og derfra. Derimot bruker jeg hundene mye, kanskje mer enn gjennomsnittet, i veldig mange ulike sammenhenger, mest løp og friluftsliv, men også som familiehund og med barn og ungdom. Jeg synes avl er vanskelig. Jeg synes også det ser ut til å være er “lettere” å uttale seg kritisk til andres avl enn å faktisk få til noe selv. Jeg har forsøkt å være litt prinsipiell i det jeg mener, dvs. ikke kritisere enkeltpersoners eller enkeltkull, men mere se kritisk på et samlet avlsopplegg for en type hund. Jeg vil heller prøve å få folk til å tenke litt rundt hva de ser etter, enn å pålegge folk restriksjoner. For gode bikkjer KAN en av og til få på slump. Men de kommer oftere som et resultat av planmessig avl.
Det er veldig mange som vil avle. Om man avler et og annet kull fordi man har lyst til å oppleve det å ha et kull, og tror eller vet man får solgt valpene til gode kjøpere, så skaper det ikke noen store problemer i rasen. Hvis man avler planmessig for salg, og avler mange valper, slik at man bidrar til MANGE av rasens individer i et år, bør man være mye mer kritisk. De som har større oppdrett kan man stille en god del skarpere krav til, fordi de PÅVIRKER rasen ved at de lager så mange valper at mange vil få seg slike. De setter på en måte premissene for «hvordan en husky skal se ut» fordi de lager så mange at folk flest tror at det er det som er normen. I virkeligheten kan det være andre egenskaper som er mer viktige. De man kan forholde seg objektivt til er brukstester, utstillingsresultater og helseundersøkelser/kunnskap.
Jeg har vært pådriver først og fremst til de som kjøper hund. Skal man ha en hund bare, bør den være god! Skal man “bare ha familiehund” behøver den kanskje ikke være en ener i spannet, men jeg har opplevd mange SH kjøpere som har vært skuffa fordi den SHen DE har kjøpt, ikke trekker…….. Trekkegenskaper ligger i disse hundenes opprinnelige gener, men ikke alle er like gode trekkhunder. Prinsipp nummer en er altså at mesteparten av avlen bør være på hunder som trekker mye bedre enn gjennomsnittet.
En SH er en polar trekkhund. Den skal like å jobbe i sele, enten det er foran en skiløper eller en slede. Den skal ha godt gemytt, rasetypisk utseende, være pent og elegant bygget og ikke for stor og grov. Det finnes en del tolererbare varianter: Noen liker pelsede, litt små hunder, andre liker langbeinte med litt kortere pels. Hvis foreldredyrene er fra linjer der flertallet er brukshunder og til og med utstilt, vet man mer om sjansene for at bikkja er god, enn om ingen av foreldrene er brukt til noe som helst. Vil en IKKE ha en brukshund, kan en kjøpe en annen rase, synes jeg. Det er ingen grunn til at den genetiske varianten som skaper en god brukshund skal endres til noe dårligere. De som avler langs nokså godt testede linjer, har en ide om at de vet hva som ligger i linjene og prøver å rendyrke det. Det gir stort sett mer forutsigbar avl. Dokumenterte meritter, i form av plassering på løp, er bra. Men også opplevde egenskaper i hyppig bruk er av enormt stor verdi. Først når en bruker hundene litt hardt, kan en skille klinten fra hveten. En erfaren oppdretter vet hva som bor i hver enkelt hund, fordi han har observert det i praksis.
Derfor er jeg på et plan ikke så opptatt av om avlsbikkja har gått Femunden eller er 10 mndr. eller bor inne. Jeg vil at den som avler skal kunne fortelle deg som interessent hvorfor han/hun avler på akkurat den! Og det bør være relativt gode grunner til det. «Breed the best» ideologien i praksis.
Har man gode bikkjer på kennelen, kan selv tjuvparing blir bra.
Det er en del rene linjeavlere i dagens SH miljø. De avler systematisk innenfor en snevrere genpool. Det kan bli veldig bra, men man risikerer selvsagt at man får dobbelt opp av egenskaper man ikke ønsker også. Linjeavl gir stabile egenskaper, men skaper ofte ikke noe nytt og bedre. «Cross out» KAN av og til gi et kick. Større sjanse å ta, men likevel. Noen synes bare SIN linje er bra. Man skal likevel vite at det finnes ulike linjer, og at det er gode og mindre gode ting som hefter ved de fleste. Jeg må selv si at da VI forlot vår opprinnelige linje og gjorde noen kontrollerte «cross out» (med hanhunder fra USA) så ble det en enorm bedring på brukskvaliteten og gemyttet. Men igjen, jeg er ikke en som avler noe særlig, jeg er bare interessert i rasen.
Uansett er det ikke bare en sak mellom deg, hunden din og valpekjøpere hva du produserer. Hvert eneste kull som avles, endrer gen-poolen.
Et konkret eksempel:
Fire oppdrettere skal avle samme år. Alle har SH. Gjennomsnittlig får de 5 valper i hvert kull.
Ulla, utstillingsoppdretter, tenker at hun kan ha to kull, siden hun synes hun har gode utstillingsresultater. Hun kjører ikke løp. Hun selger til utstillingsinteresserte familier som har en og to hunder, og som ikke kjører med bikkjene. (10 valper)
Lars, løpsoppdretter, tenker at han kan ha to kull siden han har gode resultater på løp. han har ikke stilt ut. (10 valper). Han beholder mange selv, men selger til andre som kjører, og er ikke mye på utstilling.
Kine, kjøkkenoppdretter, skal ha ett kull fordi bikkja er en hun liker. Hun er stilt ut en gang eller to og har kun gått klubbløp (5 valper). Hun selger til naboer og venner
Vera, valpeselger, tenker hun kan ha tre kull fordi hun selger valper lett fordi de har pen farge på pels og øyne. Hun tjener en del penger på salg av valper gjennom nettet, og selger til de som vil ha. Hun stiller sjelden ut. Hundene har ikke gått løp. (15 valper).
Da blir andelen trekk-meritterte valper i denne generasjonen 10 av 40 (25%) . 15 av 40 er stilt ut. Omtrent halvparten har ingen meritter i det hele tatt.
To år etter blir 3 av 5 avkom paret, av den første kategoriene : utstilte – dvs 30 valper, og 2 av 5 fra løp ble satt på med nye kull (20 valper)
I den nest siste kategorien (familie) er det 4 av 5 som settes på, (20 valper) og den siste kategorien (salg) er det nesten alle – dvs 14 x 5 = 70 valper.
Dvs. forholdet mellom avkom av løpstestede og utestede foreldre er da blitt 20 av 140; (14 %). Meritterte hunders andel er sunket til ca 30 %.
Er dette et urealistisk bilde? Jeg tror ikke det. Hvis man ser hvor stor andel av avlshunder i SH som er utstilt, så er den andelen ikke veldig stor. Andelen som er bruksmerittert er forsvinnende liten, andelen som har gått løp med ok resultat er også fremdeles liten. Folk med løpshuner avler i snitt på et snevrere utvalg av de bikkjene de har, mens de som avler med andre hensikter, avler mer ukritisk på de fleste. Det er altså mange testede bikkjer det ikke avles på, men mange utestede som går i avl.
Og slik går det, generasjon for generasjon, andelen hunder av hele genpoolen som man har til rådighet som ER brukstestet, eller stilt ut, synker. Hvis man antar at folk bare avler innen sitt domene, dvs. at bruksbikkjer bare avler innen bruksbikkjer, og utstillingsbikkjer bare avler blant sine, vil genpoolen endre seg, og det vil til sist være en stor andel av SH som det potensielt kan avles på, men som IKKE er testet for de to viktigste egenskapene (bruk og utseende/standard) som man legger vekt på. Og som heller ikke har disse egenskapene i sitt genmateriale lenger, fordi det er passivt selektert ut. Er det dit vi vil?
Det jeg forsøker å si er at avl er ikke bare et privat anliggende.