Genetikk til besvær?

Aside

Sajo with sunglasses © Sanne Karlsen

Sajo with sunglasses © Sanne Karlsen

Dette sier min veterinær. Han er en klok og erfaren mann. Svært flink med hunder, også trekkhunder.

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/vil-ha-slutt-pa-rasehunder-1.11364511

Han tar opp et viktig dilemma. Vi ønsker oss gode hunder. Gode på den måten at de er pene å se på (for oss), har harmoniske kropper som beveger seg fint, har de riktige bruksegenskapene, et trivelig gemytt, er sosiale og friske.

Akkurat som vi ønsker oss som mennesker. Pen, kjekk, sunn, frisk, muskialsk, smart, gløgg, snill, med språkøre, kunstneriske evner, god til å regne og god til å løpe…..selvsagt helt uoppnåelig å få alt i ett… :-)

Kunnskap om avl, genetikk, dyrking av spesielle egenskaper, avling på god genetikk, gentesting, screening for sykdommer som er arvelige, ideer om “ren” og “uren” er både nyttig og farlig. Ekstrem fokus på avlbare ønskede egenskaper – spesielt hudfarger – i mennekseslekten har ført til grusomme konsekvenser som vi alle kjenner til. Det er vi heldigvis litt forbi, selv om noen fremdeles setter en type mennesker over andre. Den beste avls-seleksjonen er den som skjer der vi ikke blander oss inn, men Darwinistisk avl foregår bare i naturen, og med STOR dødelighet i avlens avkom for de som ikke når opp. En fisk gyter 10 000 vis av egg, og passer ikke på yngelen sin, men bare en brøkdel blir til voksen fisk. Elefanten føder en unge etter mer enn et års svangerskap, men passer på den som en smed…….

Det vi bruker i hundeverdenen: “ren rase” er et kunstig begrep. Det vi snakker om er ikke “renhet”, men en selektiv avl fra mot mest mulig forutsigbar typelikhet. En art er en begrenset genetisk enhet, en type er noe annet. Man kan lage nye typer innen arten, og det har vi mennesker jammen gjort da vi begynte å blande oss i hundeavlen. Men selv innenfor en TYPE eller rase hund, bør det være rom for stor variasjon. Jeg ser på de huskiene jeg har her i gården: Noen er brune, noen er svarte, noen er lyse, noen er spraglete, noen har brune, noen har blå øyne, noen er store, noen er små, noen har tjukk pels og noen har tynnere……felles for MINE hunder er at alle er registrerte huskier og ser ut som det på flest mulig måter, og at de er sosiale og har glitrende gemytt, og at de liker å løpe på tur. De to siste tingene har de og genetisk anlegg for, men det må også fremelskes gjennom eksponering og trening.

Jeg har altså noen kjepphester, og er og har vært skeptisk til en del av det som skjer innen “raseverdenen”. Jeg er ikke imot at man fører stambok. Det er fint, det gir oss oversikt. Jeg er ikke imot at man avler hunder med noen klare egenskaper, det er fint, for jeg liker brukshunder som passer til det livet jeg ønsker med dem (“en sterk og sporty og sunn trekkhund…”). Jeg er ikke imot hundeutstillinger som noe som er gøy, inkluderende og show……….MEN

Jeg synes at det blir feil når slike ting som utstilling blir en “mal” for avl:  altså ikke lenger blir en utenfrabedømmelse av “rasetypiskhet” innenfor en vid standard, der også andre egenskaper enn utseendet teller med, men et mål i seg selv. Mennesker er forfengelige som bare det, og de mest forfengelige og pengegriske av oss burde holde seg langt unna avl! Og utstillinger burde fokusere mindre på “vinnere og glamor” og mer på deltagelse og miljø for de som liker en hundetype…..littt lav dørteskel, liksom?

Jeg  er veldig veldig glad i hunder og jeg er glad i det flotte miljøet vi har i Huskyklubben. Jeg er ikke glad for at “alle” skal avle på kreti og pleti, jo mer jeg vet om avl, desto mer restriktiv blir jeg…..jeg ønsker meg kvalitet hos mine egne hunder, men kvaliteten ligger i å ha en hund jeg triives med, en som kan brukes til det jeg ønsker å bruke den til,  og en som ikke ruinerer meg med veterinæromkostninger. Mine hunder er ikke alle “utstillingsvinnere” – men de har vunnet mitt hjerte! Jeg har TO av ti jeg tenker jeg kan avle på, at det vil gi avkom jeg slev ønsker meg……vi får se!  Jeg går ikke så langt som min veterinær, at jeg vil avskaffe rasehunder. Men jeg vil ha mye videre kriterier for avl og preferanser, og mye mer kompetent avl. Jeg er som mange vet skeptisk til “soveputer” som usikker screening for egenskaper som har kompleks arvelighet (noen av de testene vi bruker har rett og slett for dårlig prediksjon – og andre observasjoner kan være vel så vesentlige. Og mange lidelser har ikke nien effektive tester.  Samtidig som jeg mener at kunnskap om genetikk og arv er et must i hundeavl. Alt for mange tenker bare pelsfarge……

Jeg er også opptatt – svært opptatt – av sosialisering og opplæring. Jeg har lest VELDIG mye hundebiologi, sansebiologi, opplæringspsykologi, kommunikasjonsvitenskap. Sånt er jeg opptatt av som fagperson også. Jeg er og blir en teoretiker som finner ting jeg kan anvende i praksis.  Jeg har lest mye om adferds-modifisering hos dyr, og er vel mest glad i Karen Pryor for innsiktsfulle forklaringer om hva som virker: positive forsterkninger og eventuelt “shaping” av adferder…..koblet til innsikter om hva bikkjer faktisk SKJØNNER!  Jeg klarer ikke være helt konsekvent i min praksis……..men jeg blir varm om hjertet når lederhunden min faktisk har “skjønt” hva jeg venter av ham og utfører det han skal uten at jeg behøver si noe som helst…….

Jeg bruker mye tid sammen med hundene mine. De er inne etter tur, og jeg forsterker tilknytning veldig mye. Jeg vil ha hunder som fokuserer på meg, og som liker folk! Især barnebarn. Det genetsiek er der, hunder er født med “flokk-gener”. Hunder må preges og sosialiseres mens de er små, mens hjernen bruker de tomme rommene til å lære det vesentlige i de livene de skal føre.

Derfor starter jeg tidlig med det som er viktig for oss: tur, trekk, kos, mat, kjøre bil, kjøre tog, …………sove ute, snø, vind, bli undersøkt over hele kroppen, løftet, …ja du vet.

Jeg er ikke noen ekspert på noe av dette. Men jamen har jeg fått mye morsomt å sette meg inn  i.

 

 

Advertisements

Tipp pensjoneres

Tipp © Sanne Karlsen

Tipp © Sanne Karlsen

Tipp © Sanne Karlsen

Tipp © Sanne Karlsen

valp på vei 001

Min gamle gode Tipp, som har vært lederhund, avlshund og far til Lillefot og Kobuq, og alle Tippelappene, sjefen i hundegården, brumlebasse, grisen, smartingen, veifinnern, han som går på stikker, han som prater oss i senk; som gikk halve Norge på langs med pulk og dro Robert Sørlis spann gjennom en snøstorm, og som har gått Femundløpet, Finnmarksløpet, Gausdal Maraton, Hallingen, Vikerfjelløpet, Huskyløpet, Polar Distans – er pensjonert. Riktignok trekker han bra enda, og er ivrig. Men han kan ikke være med på lange løp lenger.

Tipp elsker at det skjer noe, og vil alltid være med. Han elsker tur. Han går løs og kommer når man roper. Han kan virke litt høy på pæra, men de han liker digger han.  Han er en av de gladeste guttene jeg kjenner, bestemt og sær og utrolig fornøyd med å ligge i sola og myse med øynene mot alt som hender.

 

 

Men nå skal han dra. Charlotte Leschbrandt i Mandal skal få ha ham. Hun er veterinær, småbarnsmor og tidligere hundekjører. Han får det helt prima. Jeg gråter litt – og savner hm, men vet at dette blir bra for ham. I dag var han med på jobben, gikk lang tur på Sagene og hilste på tjue små mopser og terriere, og fikk deilig hundepølse smask. Nå var han på vei til Sørlandet. Og nå er han vel framme. Et kapittel er over og det er plass til nye valper til våren…..