En syke- og friske- historie

ImageJeg er hundekjører og medisinsk forsker. For 13 år siden ledet jeg en NOU om kvinners helse i Norge. Det ga meg en del innsikt, også om folkeopplysning, sykdomspanorama, lidelse og behandling. Om å lytte til brukere og forsøke å forstå deres fortelling. Og om at å bli tatt på alvor ikke alltid er å gjøre det pasienten tenker er riktig, fordi man som lege har andre forutsetninger for å forstå sammenhenger i kropp og sjel som ikke kan forklares enkelt. Og om at folk lider av mye forskjellig, og tar det ulikt også.

Like etter at vi leverte NOU’en ble jeg ironisk nok  syk selv. Jeg fikk en slags snikende kronisk sykdom, som jeg først merket når jeg gikk tur med hunder. Det gjorde så innmari vondt i kærne…..men jeg skyldte på glattisen og de sterke dyra.  Seinere fikk jeg vondt i mange ledd, knær, albu, håndledd, fingre,  nakke, ankel. Hofter, rygg, skulder og tær gikk fri. Jeg var kronisk sliten, følte at kroppen var «syk» og hadde smerter nesten hele tiden, og leddene var usigelig treige. Kom ikke ut av sengen om morgenen før det hadde gått en time – Datt jeg, kom jeg meg ikke opp. Klarte ikke løfte bagasjen min inn i hyllene på fly. Fikk ikke skrudd av korken på colaflasker, klarte ikke skjære brød. Klarte knapt gå i trapper. Og så jeg som hadde masse bikkjer å fore og kjøre! Æææsj. Uff. Dritt.

Jeg er klassisk skolemedisiner, så jeg forsøkte å finne ut om jeg hadde fått leddgikt. Det var en sykdom det lignet litt på, og som jeg ikke ønsket meg. Leddgikt er en kronisk sykdom som gir stor grad av invaliditet. Jeg la fram spørsmålet for ulike leger jeg visste om. Prøvene viste ikke noe helt sikkert: det kunne være leddgikt eller det kunne være noe annet, lignende. Jeg kom egentlig aldri til bunns i hva det var som forårsaket sykdommen mine. Noen bugg jeg hadde lukket opp i Afrika? Gardia L? Borrelia? Autoimmun sykdom? Overgansalder? Jeg fokuserte egentlig ikke så mye på det. Jeg var syk, og det var åpenbart kronisk. Jeg måtte til og med ha litt sykemelding. Det er ulikt meg. Smertene var der, og det ble ikke bedre.

Så jeg måtte finne en måte å leve med det på, og kanskje noe som kunne lindre om ikke lege. Smertestillende – NSAID – som vi kaller det syntes jeg ikke hjalp noe særlig. Jeg hadde mye væske i leddene, og en av de tingene som hjalp var å dra ut noe av den væsken med en sprøyte og sette inn litt cortison. Jeg gjorde det selv, jeg, siden jeg kunne skaffe meg både cortison og sprøyter, og siden noen kollegaer var litt skeptiske. Jeg VET at cortison demper betennelse, og betennelse i ledd hade jeg så det holdt. Den medisinen  har mange bivirkninger på sikt, så jeg brukte det bare dann og vann, f eks når jeg skulle ut på noen litt større strabaser med bikkjene. Jeg bestemte meg for å fortsette å være aktiv, for å bli sittende inne ligger ikke for meg. Litt smerter tålte jeg, og jeg merket at det var det å starte opp som var verst. Utover dagen, utover i en tur, ble jeg bedre.

Forsøkte jeg noen alternative metoder? Jo da. Jeg forsøkte en kjøttfri diett. Det hjalp ikke noe. Jeg forsøkte en glutenfri diett. Det hjalp heller ikke. Jeg forsøkte akupunktur. Det hjalp kanskje ørlite et par dager, men ikke mye. Jeg ba til gode makter i ulike templer på min vei: Buddhistiske templer, moskeer, katolske kirker, Bahai sentere, kjerka i nabolaget. Det hjalp ikke noe det heller. Jeg forsøkte noen urter. Null effekt. Jeg var og ble funksjonssvekket. Det eneste jeg virkelig hadde hjelp av var den derre kortisonen, enten som sprøyter eller som tabletter. Minste mulige dose som ga litt lindring, og jeg hadde det mer ok. Og jeg visste hvorfor det hjalp og var litt urolig over å bruke det. Jeg visste også at det var lindring, ikke kurering.

Hva skjedde så? Jeg har jo som dere vet klart å kjøre mye hund de siste åra, langt og ganske bra. Jo, jeg ble sakte bedre. Og til sist veldig bra. Det har jeg vært i fem år nå. Jeg var kanskje syk fire-fem år, tre år med MYE smerter, og to år med avtagende problemer. Men så ble jeg faktisk bra – helt av meg selv – og så helt fri for plager. Uten medisiner, uten humbug, uten tro. Eller nesten fri: får jeg en virusinfeksjon i kroppen blusser det litt opp med leddsmerter noen dager. Noen av leddene mine er litt slitne etter et langt aktivt liv også. Jeg er blitt eldre. Men jeg er også veldig glad for at jeg er blitt så bra, og jeg blir ENDA bedre av å være aktiv. I dagene etter et langdistanseløp nesten svever jeg, fordi kroppen er lett og smertefri. Og sjela lykkelig.

Jeg er ikke sint på helsevesnet. De vet ikke helt hva jeg led av, og de hadde ikke noen klar kur å tilby meg. De hadde noen hypoteser, det var alt. Sånn er det med mange plager. Man får dem ikke av helsevesnet, men man blir ikke kvitt den med deres hjelp heller. Noen ganger vet de hva som hjelper, og noen ganger vet de det bare ikke. Kropper er ulydige mot eieren sin. Sånn er det bare. Dumt, men ikke noe å gjøre noe med. Mange behandlinger er kun å trikse seg fram til et funksjonsnivå man kan leve med. Jeg gjorde egentlig ikke noen flere forsøk jeg.

Hvorfor skriver jeg dette? Det er mange historier, krav, kjefting og påstander ute og går om hva heslevesnet gjør, står for eller burde kunne. Jeg er – ja da – mer trofast mot den kunnskapen jeg har tilegnet meg i vitenskapelig tilnærming til biologien og menneskekroppen, enn til populistiske krav om hvilke sammenhenger som man tror finnes. Litt fordi jeg føler at det er vanskelig å få til noen dialog om hvordan slike tilstander skal behandles i det vesnet jeg er en del av, fordi jeg er en skeptiker og ikke helt tror på de som sier de har svarene – eller har rare, kontroversielle svar som ikke henger på greip i forhold til den basiskunnskapen vi har brukt mange mange år på å tilegne seg. Jeg stiller mange spørsmål om hvorfor noen får kroniske smerter –men jeg har ingen gode svar enda. Er det å ta folk på alvor å sluke det de hevder uten motforestillinger?

Jeg forteller også dette litt for å fortelle en historie om en kronisk smertetilstand som jeg har opplevd og levd med, men aldri gadd å rope så høyt om, den skulle ikke få lov å eie mitt liv. Jeg kunne bli sint fordi jeg var syk. Sint på skjebnen, sint på medisinen,  vitenskapen, sint på meg selv. Men jeg opplevde ikke det å være sint som noe som bar meg videre. Energien som fikk meg til å leve med dette fikk jeg gjennom viljen min til å ikke la sykdommen ta hele meg, all min energi, all min oppmerksomhet og all min konsentrasjon. Hver dag jeg klarte å lure den, ble jeg glad og stolt. Og nå er jeg faktisk helt bra.

Er dette et motinnlegg til en viss annen litt sinna hundekjører med stor profil? Kanskje, kanskje ikke. Jeg bare undrer meg over at det i denne diskusjonen er åpnet opp for så mye «helsevesnet duger ikke og de som er der er idioter»- det er jeg faktisk uenig i. Helsevsnet kan veldig mange viktige ting og gjør strot sett bra de tingene de har god kunnskap om at hjelper. Kraevene til dokumentasjon er utrolig strenge, og det er ajmmen bra. Humbug og kvakksalveri er jeg ikke så veldig for, ei heller udokumenterte eksperimenter, det krever betydelig etisk innsikt. Men  istedenfor å bidra i et kollektivt forsøk på å faktisk forsøke å finne ut hvordan man best skal nærme seg denne digre sekken av litt uforklarlige sykdommer, får vi altså en medisin som er styrt av de som «ikke kan dette». Å bli tatt på alvor er noe annet enn å jatte med, synes jeg. Jeg forsøker å forstå, jeg leser og lytter, og jeg er fremdeles veldig skeptisk til noe av det noen krever av tilnærming.. Det er ikke fordi jeg er en drittsekk, men fordi jeg synes det er en del som ikke stemmer her. Det handler ikke om at jeg ikke VET eller ikke kan. Men jeg er på ingen måter overbevist. Jeg baserer det jeg gjør på min type krav til kunnskap, ikke tro.

Jeg synes det er leit og trist når aktive folk får sykdommer som hindrer dem i å utfolde seg. Jeg er ikke sikker på om min hundekollega er på vei mot rett mål, eller «tar» rett personer for at han ikke blir bra. Jeg stiller nok flere undrende spørsmål om hva slike sykdommer kan skyldes, og hva man skal gjøre med dem. De behandlingene som er kontroversielle gir jo ikke miraklehelbredelse, de heller. Tiden gir ofte noen svar. Man blir sakte bedre eller man blir ikke bedre……noe blir man rett og slett ikke bra av. Noe har mer komplekse årsaker enn man liker å tenke.  Man må finne måter å leve med det under veis.

God bedring

Advertisements

15 thoughts on “En syke- og friske- historie

  1. Jeg er hjertens enig med deg, Johanne! Det blir for galt å skylde på helsevesenet eller henge det ut når skolemedisinen ikke har svar på eller klarer å kurere diffuse sykdomsplager, eller ikke støtter opp under udokumenterte behandlingsmetoder eller metoder i strid med legevitenskapens retningslinjer. Hadde leger kunnet trylle, så ville de vel gjort det (har forøvrig en legevenn som er kjempeflink til akkurat det ;-))! På 90-tallet hadde ‘alle’ fibromyalgi. Nå har ‘alle’ ME… Jeg er ikke i tvil om at plagene er somatiske og reelle, men jeg tror personlig at veldig mye henger sammen med livsstil og psyke.. og at en god psykolog like gjerne kan være til bedre hjelp enn en god lege.

  2. Barsk historie du deler med andre hundefolk Johanne!Det skal du ha stor takk for.Skal prøve å tilegne meg noe av din livsvisdom for håndtering av voksenlivets bølgedaler.

  3. Godt skrevet kronikk, men for å være ærlig så tror jeg det går mer på det at folk blir en god blanding av desperate / frustrerte av å ikke bli tatt seriøst. Selv har jeg nå slitt med PTSD, ME i over ti år, og det jeg opplever aller mest er å ikke bli tatt seriøst av helsevesenet. Jeg får alltid beskjed om at jeg overdriver, eller at jeg må ta meg sammen, eller at siden de ikke finner noe konkret på blodprøver så er jeg ikke syk likevel. En ting er å akseptere selv at man faktisk er syk (noe som er vanvittig vanskelig), men når man da i tillegg får beskjed om at man bare er lat, eller lyver eller faker.. det er ikke rart man blir sint når man møter sånt fra helsevesenet som egentlig skal være der for å hjelpe. Selv om de kanskje ikke finner noe konkret (sånn som ikke du gjorde i ditt eget tilfelle heller), så er det ikke mye å forlange at man iaf blir møtt med en viss respekt. Noen blir selvsagt fryktelig frustrerte av at de ikke får noen svar å forholde seg til, men likevel.. det forsvarer ikke helsevesenets stygge tendens til å sende deg hjem med beskjed om å “ta deg sammen og gå mer tur!”. Og dette er ikke isolerte tilfeller.. jeg kjenner mange som er kronisk syke og de har alle opplevd det samme til en viss grad, uavhengig av diagnoser / problematikk.

    Selvfølgelig skal man ikke bare gå med på ting pasienten sier hvis de er hellig overbevist om at det er en diagnose det ikke er belegg for, men da får man heller prøve å snakke med pasienten (på en respektfull måte) om at selv om de ikke finner en årsak så betyr det ikke at vedkommende ikke er syk. Og det er ikke alle som er så heldige at ting bare blir bedre av seg selv.. da er det viktig å vite at man faktisk kan finne støtte i helsevesenet, ikke vissheten om å bli latterliggort.

  4. Spennende lesning, og mye klokt i dette. Det jeg savner mest er de faglige nysjerrigheten. Den har jeg selv hatt, jeg synes det er utrolig spennende medisinsk å få slike symptomer, og jakte på en løsning og kur. Jeg har lært mye på mine 3 1/2 år, og mest av alt savner jeg den grunnleggende kunnskapen et medisinstudie kunne gitt.
    Jeg vil allikevel si at jeg har fundamentale ulike opplevelser av helsevesenet, jeg forventer på samme måte som deg at de ikke skal kunne svare på alt, og at det ikke er noen sammenheng mellom å være enig med legen og at legen tar meg alvorlig. Allikevel er den faglige dialogen med pasienten viktig, og jeg har ikke noe inntrykk av at spesialistene har fullført min utredning innenfor hva jeg mener er forsvarlig, jeg tror heller ikke de ser på min utredning som forsvarlig innenfor sin egen definisjon. Pasientene sitter med faglige spørsmål som ingen spesialister i Norge er i stand til å diskutere, av ren kunnskapsmangel, og da må vi ha lov til å spørre om dette er innenfor eller utenfor normalen. Er vi kommet til det punktet at vi har mange pasienter med overlappende symptombilder som fortjener at norsk helsevesen utnytter kunnskap i andre land? Slik vi i dag har det med en omfattende kunnskap hos denne pasientgruppen basert på forskning internasjonalt synes jeg vi fortjener en dialog! Dette er noe vi har kjempet for i flere år, og vi har pasienter som deg, som ikke ble frisk etter 20 år, som har spasmer og store smerter daglig, og som ikke har fått en oppfølging mange anser som riktig og nyttig, og ikke minst evidens-basert. Igjen savner jeg din nysgjerrighet, og vil sterkt tilbakevise at det er leger med sine egne meninger vi misliker. Hadde vi møtt oppfølging og moderat kunnskap innenfor feltet ville mye av hylingen forsvunnet. Det er fristende å bruke et sitat fra fantasy-film: “The truth is out there!” Husk da at “der ute” betyr hos spesialister i andre land, vi må slutte å late som om Norden er kommet langt på dette feltet. Se i hvert fall på funnene pasientene viser til, og avvis funnene på en saklig måte, nå har vi lidd hardt under nok etter tull fra Aavitsland. På samme måte er det å fortsette å diskutere overflateproteiner på bakterier med nevrologer er dødfødt.

  5. Absolutt mye fornuftig her som mange kan lære av, og ingenting er bedre enn at du mestret dine plager. Det er vanskelig å se at innlegget ikke er et “spark” til Monsen og andre, uten at akkurat det er veldig viktig, men jeg har noen tanker.

    Først bør man vel være varsom med å sammenligne sykdom/plager. Flåttproblematikk har jeg liten innsikt i annet enn fra utsiden, men det er liten tvil om sterk polarisering mellom pasienter og det offisielle helse-Norge. Fra utsiden er det forstålig og rimelig at både pasienter og leger reagerer. Pasientenes reaksjonsform er ikke alltid berettiget, like lite som ekspertisens skråsikkerhet, selv om legestanden er aldri så opptatt av evidens og metode.

    Mitt store poeng i denne sammenheng er imidlertid at “kronikere” el langtidssyke flest faktisk lærer seg å mestre “utfordringer” fort. Ellers går man fort til grunne. Tror det er en slags legemyte om at altfor mange  verken evner å mestre eller ha et sunnt fokus, og således BLIR sykdommen, slik du uttryker det.

    Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig, og slik sett kan man altså mestre best mulig og samtidig kjempe for bedre behandling, forskning, etc. Det er ikke enten eller. Vi bør ha troen på mennesket, og folk flest er faktisk rimelig fornuftige mht mestring av såkalte “utfordringer”.

  6. Så flott at du er bra og klarer deg såpass bra som du gjør. All ære til deg, for du fant kuren selv, kan du finne min også? Ja, du sier så. Men jeg har gjort som deg, brukt vilje og energi for å holde meg flytende. Men vet du, det funket ikke. Vet du hva som funket for meg, gi opp etter 14 år og dra inn til Oslo, ja, til Dr. Luneng. Han gjorde så jeg nå er oppe og går, uten kroniske smerter, som du sier jeg fint kunne klart meg uten. Men vet du, du kjenner ikke meg, og sikkert ikke alle de andre som du mener roper ulv, ulv. Så hva baserer du dine antagelser på, det savner jeg å lese noe om. Over her ser jeg kun din mening.

    Du sier du er skeptiker, men de er det mange av, og vet du, jeg gir litt blaffen i det. Skal det gjøre betydningen større at du er skeptiker? Hva har det med saken å gjøre at du er skeptiker, betyr det at du har venner som har forsket på det eller forsket på det selv? Ja, du skriver at du har basiskunnskapen…….men hva med resten av kunnskapen, kunnskapen om ett lite vesen, som en annen skeptiker mente ikke fantes ute i vår natur. Ja, flåtten. Det er nå vitenskapelig bevist, pga forskning, at 1 av 5 flått er bærer av borreliose. Ja, det er mange flåtter der ute, veldig mange. Og ingen vet hvor mange som blir smittet, for som dere sier selv, prøvene er ikke 100% til å stole på. Det sa også helseminister Jonas G. Støre: prøvene som blir tatt er ikke helt sikre. Siden du er skeptiker, burde ikke du være skeptisk til prøvene som blir tatt i Norge også?

    Helsevesenet og du kan helt garantert veldig mye, men her må til og med du innrømme synes jeg, at helsevesenet og du ikke kan nok. Eksempel er min fastlege, en helt fantastisk person, som har gjort alt for å finne ut hva som feilte meg, sendte meg videre til spesialister. Jeg har tatt så mange prøver, aldri fått noen svar på hva som feilte meg. Til slutt gav jeg opp. Jeg hadde ikke noe cortison jeg kunne sprøyte inn i mine hovne, vridde ledd for å gjøre dagen bedre. Jeg valgte en annen vei, og det er den veien jeg mener er i min fulle rett til å kunne velge. Skal du, fordi du er skeptiker til nytenking og mer forskning til ett fagfelt, velge min vei? Nei takk, sier jeg da.

    Denne uforklarlige sekken av sykdommer, har noen laget ett hull i etter min mening: DR. ROLF LUNENG og Norsk Borreliose Senter. All ære til dem!

    Det er ikke fordi jeg mener du er en drittsekk, at jeg skriver dette, men fordi jeg synes det er en del ting over her som ikke stemmer helt.

    • “All ære til deg, for du fant kuren selv, – “, skriver du.

      Men poenget i Johannes fortelling er at hun IKKE fant noen kur. Sykdommen gikk, på et TILFELDIG tidspunkt, over av seg selv.

      Hvis Johanne hadde gjort som deg og mange andre, og oppsøkt Rolf Luneng/Snåsakallen/Engleprinsessen/Scientologikirken etc. etter tre års sykdom (for henne – 14 år for deg), ville hun altså opplevd følgende, i følge hennes egen artikkel:

      “Jo, jeg ble sakte bedre. Og til sist veldig bra”.

      Og da hadde hun, hvertfall hvis hun hadde sett bort fra sine 40 års arbeid med medisin, ment at det var Luneng/Snåsakallen/askeavkoket (nei, det er visst ikke på moten lenger) etc. som hadde gjort henne frisk.

      Feilen du, og mange andre gjør, men som altså Johanne IKKE gjorde, er “post hoc, ergo propter hoc”, “noe” skjedde ETTER et-eller-annet, altså var det forårsaket av det samme “et-eller-annet. MEN DET TRENGER IKKE VÆRE TILFELLE! Det er ikke nok med en tidsmessig, eller statistisk, sammenheng – man må også ha en ÅRSAKSSAMMENHENG. Og denne årsak-/virknings-mekanismen må kunne dupliseres.

      • Faglig er svaret ditt veldig ryddig og bra. At dettar utgangspunkt i en type utredning og behandling som ikke er representativ for Norsk Borreliosesenter er det ut fra mediadekningen og ropene til Aavitsland umulig å opodage. Men tror du virkelig at denne pasientgruppen går i fellen “post hoc, ergo propter hoc”?
        Det er en grov undervurdering av en svært profesjonell pasientgruppe. Og hvorfor skulle vi være mer profesjonell en andre pasientgrupper? Fordi vi ikke følges opp av helsevesenet, og er syk i årevis, noen over 30 år. Da leser vi selv, samt at vi følger det internasjonale fagmiljøet. Jeg har fortsatt mye å lære om CFS/ME og flåttbårne sykdommer men en ting er superlett å oppdage: Spesialistene kan svært lite og nekter å innhente kunnskap fra andre. Medialegene kan enda mindre (må skryte av Wasim Zahid som er flink å skille mellom hva han tror og hva han kan) og hyler enda høyere, skadene fra deres uttalelser kan ta flere år å rette opp.
        Det er kanskje værre at de legene som kan noe eller prøver å løfte frem kunnskap blir skviset ut av andre. Dette er for eksempel et felt Tidsskriftet kunne reddet liv, slik ble det ikke. La oss få spillerom til å løfte god skolemedisin frem i lyset, det er masse å ta av. Aktiviteten på Norsk Borreliosesenter var overraskende ryddig og forsvarlig, og ingen av dem som kjempet for ig deltok i nedleggelse av senteret er i stand til å føre en debatt på feltet, de kan rett og slett for lite. Om du kjenner til et unntak kan du gi meg 2 minutter på telefonen med dem, så skal jeg stille dem til vegg uten noe som helst ønske om å være vanskelig. Behandling av denne pasientgruppen og dette forskningsfeltet går inn i historien som en av de pinlige kapitlene, ikke ulikt magesår, AIDS og lobotomi.

  7. “Den friske har glemt hvordan den syke lider.” Synes mennesker uten skylapper fortjener ros for å forsøke å bli friske. Den kampen som mennesker med ME, fibromyalgi og muligens Borrelia fører er dessverre ikke ny. Leddgiktpasienter, MS-pasienter og kvinner med stoffskifteproblemer har også i tur og orden blitt sett på som “hysteriske” før såkalte kloke hoder har vært nødt til å endre sin oppfatning. Historien gjentar seg, dessverre. I følge Dr. Nyland på Nevrologen ved HUS var det i sin tid bare hånlatter å høste da han interesserte seg for MS. Bildet har nå endret seg. De samme som hånlo tjener nå fett på forskning og utvikling/prøving av medisiner….Ikke rart at man bør være skeptisk. Leger har ikke patent på sannheten, og hadde moralen og legeetikken vært i høysetet, hadde ikke så mange (spesielt høyt utdannete kvinner) vendt seg mot en mer holistisk tankegang. Du kommer med din anekdote. Det kan jeg også. Melkeprotein holdt på å ødelegge helsen til et nært familiemedlem. Hadde det ikke vært for en av disse kvakksalverne “der ute” hadde han fortsatt gått inn og ut av sykehus. Nå er han velfungerende på alle plan. Hadde disse skylappene som enkelte er så stolt av vært på hos alle, vil jeg og faktisk flere tusen som har hatt samme opplevelse og som er organisert i NPIF vært syke fortsatt. Men hva er vel noen tusen sammenfallende anekdoter, så lenge helsepersonell kommer med sine, mye mer verdifulle, selvopplevde historier, riktignok uten å begrunne dem vitenskapelig….

  8. Jeg skjønner at det å snakke om sykdom – ovg forklaringer – og behandling – og mestring er som å stikke neven i et vepsebol. Etter at jeg fikk en del kommentarer fant jeg ut at jeg ikke vil bli “stukket” av den frustrasjonen og aggresjonene som ligger lagret der ute. I min helsepolitiske orientering jobber jeg med nokså alvorlige saker: overlevelse og behandling av syke gravide i fattige afrikanske land. jeg tror jeg holder meg der. De “rettroende” får holde på sitt, tvilerne får tvile i vei, og jeg – nå fra Mexico – får la dette spørsmålet ligge.

    • Du skriver at du ble frisk, “Uten medisiner, uten humbug, uten tro”.

      Du skrev historien din som trøst for andre – men de ville ikke høre den historien. De ville ha sine “løsninger” – der passet ikke din historie inn.

      Det minner meg om en histori fra mitt “fagfelt”, jakt og skyting:

      Nils Kvale, den tidligere sjefen på Norma, fortalte at et svensk kaliber var ladet med et ineffektivt krutt. Store deler av kruttladningen brant opp i friluft, foran geværpipen, med et enormt smell, og en svær munningsflamme. Kvale ladet kalibret med moderne krutt, som gjorde jobben inne i pipa, og unngikk munningsflammen. Han fikk også 100 m/s mer hastighet på kula, så patronen ble mer effektiv, og han trodde han hadde gjort en god jobb. Men jegerne ville ikke ha den nye patronen! De ville ha smell og munningsflamme – virkningen i viltet var underordnet. Så Kvale måtte blande inn litt saktebrennende krutt, for å få litt “fyrverkeri-virkning” – og så ble alle lykkelige!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s