Utstilling og løp? Renraset lek?

Jeg har igjen stilt ut bikkjer på spesialen. En lang affære, 10 timer tok hele seansen, mine 5 spredt utover – tre gutter og to jenter:et ck, fire røde excellent og en blå er fasiten…helt flott!  Jeg synes, siden jeg driver med ” ren rase  ” som det kalles, at jeg for syns skyld må stille dem ut en gang eller to, så jeg ikke havner helt på viddene; er du med så er du med.  Og jeg synes det er flott at så mange siberians av working typen er flotte å se på! Bredden er viktigere enn de litt tilfeldige fra gang til gang –  toppene for meg, selv om de som vinner er supre og all ære til dem!  Jeg syntes denne gangen jeg så kvalitet i mange ulike linjer og oppdrett, ikke noen som pekte seg ut i noen spesiell retning, selv om dommeren i år hadde sine preferanser. Noen få var for sky, opplagt, og noen var kanskje ikke helt 100% slik de bør, men mange var flotte, beveget seg bra og hadde fredelig og sosialt gemytt. Det er en god retning. Jeg personlig liker nok litt store, litt smekre eller langbeinte bikkjer, men det er fordi jeg synes de løper så flott, og det er litt i en kant av standarden – en standard som vel kan tlkes rimelig vidt likevel……det MÅ være lov å ha ulike preferanser også innen en rase; det er jo MANGE som foretrekker kortbeinte utstillingsbamser også………..Men jeg har aldri likt det å stille ut spesielt godt, og kommer nok aldri til å like det. Jeg liker kanskje bedre å prestere noe, enn bare å “vise noe”. Så bildet under er på en måte typisk for “Johanne på utstilling med trekkhund”:

Jeg er veldig opptatt av og glad i  bikkjene mine og hva de er, hvem de er og hva de duger til, og synes siberians stort sett er vakre. Men det er det jeg bruker dem til som teller for meg, og ikke hvor store de er eller hvordan de ser ut så lenge de ser noenlunde  ut som siberians. Hadde jeg ikke begynt med siberians som sledehunder hadde jeg like gjerne kunnet bruke pelsede alaskans. Men jeg synes siberians har de kvaliteter som jeg ser etter i en polar trekkhund: potene er gode, pelsen er fin, de er rolige, arbeidssomme og tar seg ikke helt ut. Spiser bra, har godt flokkinstinkt, kan ligge ute. For meg er det veldig viktige at de er dønn sosiale og koselige – og at de har masse masse godt humør! Jeg er så mye sammen med denne lille gjengen at jeg MÅ tenke på gemytt og omgjengelighet og arbeidsevne foran alt annet. Jeg er heldig, bikkjene LIKER folk og de elsker action!
Nå har jeg bare  helt greie bikkjer: alle unntatt Bardus er stilt, og alle har fått rød sløyfe i alle fall en gang. Tana får også noen ganger  blå, og Tipp og Kobuq liker ikke å bli stilt, så de slipper å stille mer. Sapian er supergutt og får CK – han er også en premiegutt ellers. Men han er da heller ikke min fortjeneste. Oppdretterne får få æren! Sajo er diger, det er Bardus også; men begge er greie og snille trekkhunder som jobber i selen. Utseende skjemmer ingen. Nå er de bedømt rasetypisk, og det holder for meg.
Hvorfor jeg ikke liker utstilling? Fokus på en ensidig side av bikkja som jeg ikke er så opptatt av, “vanity” – kjedelig………langdrygt. Jeg vet ikke. Sosialt er det jo, men jeg liker å gjøre ting som tur el.-l. sammen med folk  bedre jeg da! Og litt humor? Det er så lite humor i utstilling!!! Det blir liksom så alvorlig…..? Selv om det er en subjektiv og dagsforms bestemt HOBBY!!
Men jeg liker å sykle med bikkjene, nyde naturen med dem, ta med folk på tur. Turgruppa i Oslo-avd av foreninga er kjempehyggelig, og jeg ble veldig veldig glad for å bli æresmedlem i Huskyklubben –  fordi jeg tar med barn og ungdom inn i aktiviteter med hund. Ingen av ungdommene har vist spesielt stor interesse for utstilling heller – så det får bli med denne ene hvert år. Huskyklubb aktivitet er jeg likevel glad i; klubben var den første rammen rundt det å ha trekkhund. Jeg vil fokusere på det unike med å ha en flott hund som er bedømt bra  i ringen, og som også går bra i løp. Sånn sett er helgens vinnere utmerkede: dette er bikkjer som er supre sledehunder.

Nå er jeg nok mer knyttet til og fasinert av selve trekkhundsporten enn mange – og trener og drar på tur med andre hundekjørere først og fremst. Jeg synes det er svært lite å hente for langdistanse kjørere i NSHK; de fleste andre som er aktive i klubben kjører MD eller sprint eller har få bikkjer, løpene de arrangerer og støtter og premierer er også Sprint og MD, som er ok nok, men de stemmer ned alle forslag på å få litt støtte til LD. Ikke egne premier i LD til renrasede spann har de  i år…….. Synd, for det ER økende  interesse for SH i langdistanse.    Men vi må menge oss med andre hundekjørere for å lære – trene – osv. Ikke trist det da, men…..
Blir spennede nå som Nenana er løpsk. Hun er min aller beste trekkhund- Punktum. God grunn til å avle på henne: rask, frisk, fokusert. Blir fint! Om utstillings”mafiaen” synes hun er for stor og racing-prega så får det være sånn. Hun er min gulljente!

Advertisements

Spring is in the air…?

Once more we took a trip to the high mountains where the winter stays on for a long time! Tone, Thor, Rune and I with 8 dogs each left the huzzle and buzzle of national day 17 May in the morning, and drove to Geiteryggtunellen.

Image

 

 From there we loaded sleds with this and that, and climbed up to around 1500 meters altitude  past Kongshelleren and by GPS and through and over some cliffs and interesting downward slides, reached Skorpebu pretty late in the night. 25 kilometres, and a lot of climbing! I lost the team twice while taking pictures…..silly me! Our boy musher friends like camping, so we pitched tents – but due to a strong wintery wind I preferred cooking indorrs. It was Tone’s birthday, so lots of different drinks from Breweries and Vinmonopolet entered the table, as well as flags and brownies.

Image

Two days mushing around in pretty nice hilly terrain with offpiste training and every weather you can think of: Snow, rain, wind, slush, crisp cold, sunshine……found a nice spor to set up a second camp, and spent a LOT of time just hanging around talking, eating, drinking, petting dogs, resding scientific papers (just me) and all that. It is more hectic to be a young than an older women around men, so I really did get some reading and sleeping done! Tone dressed up in her brand new glittery one-piece, and it was a winner!

Going home was another nice rund, once again hitting on to some skiers that had witnessed one or two of my great and brave sled jumps, so they offered me two newly fished trounts! NICE!!!

Image

On the way home – with sleepy dogs – we visited Tore Hunskår in his new estate at the hills of Gol.  What a hospitable place! I visited dogs with Tore,  and chatted with Kari’s mother too, and other people passing by. Nice dinner, good dogs.

Image

Back to town the climate had an instant global warming and work, husky walks and life in general caught up with my sunburned cheeks.

hva nå Siberian husky?

vi har hatt en veldig fin 1 mai tur. Masse spann, 17-18 stykker. Jeg hadde med meg en kollega og tre ungdommelige handlere, så vi hadde full camp og to telt og alle bikkjene (13 stk) fikk brukt seg både i spann og på ski (Jøkulen!)
Thor – sanne – Sheri – Oda – har tatt bilder, jeg glemte hele kameraet!
https://picasaweb.google.com/lh/sredir?uname=thobeaa&target=ALBUM&id=5738825779566886177&authkey=Gv1sRgCOaorIHgzLzZbQ&invite=CP6IsqoM&feat=email

De fleste jeg drar på tur med er IKKE venner med siberians.Når sant skal sies: noen siberianfolk VAR for all del på tur i samme terreng og samme tid! Men mange er ikke. Kanskje det er for langt, kanskje det virker fremmed? Kanskje man er for makelig eller har oppussingsplaner og jobbstress, hva vet jeg? For meg er den tiden i april og mai når sola har tak på dagen og kulda har grep om natta og lyset er på for det meste av døgnet en spesiell magi: det er da hundelivet er på sitt beste. Mine kompiser i AH sledehundmiljøet tenker også slik, og jeg har stor glede av turene til Kjeldebu/Fagerheim/Finse. Best tidlig på dagen, når føret enda holder. Men de seine kveldene inne i lavvo eller på reinsdyrskinn, eller i bodegaen på 1222 er også fine, sosiale, hyggelige. Vennskap og respekt, og mye læring, litt og litt. Jeg er litt is tuss når jeg ser at mine siberianvenner ikke blir med….pakker bort sleden – prioriterer våren og utstilling. Ja ja, det er ulike retninger. Jeg er og blir et turmenneske, og synes jeg legger selve grunnlaget for sledehundkjøringa mi om våren: da kan vi trene på uspora, på vind og snø og føyke, på kommandoer, og vi behøver ikke stresse så mye på mil og timer. Kanskje jeg er for sær…….ei seksti år gammal kjærring som synes telt og sovepose i kuling og minus 15 er helt flott???? Men bikkjene er så lykkelige og så flotte! Da vi dro med Arild (han har EN siberian) sitt 14 spann, Ingvild på 19 hang på med ski, Sanne og jeg med hvert vårt 6 spann med TUNG slede, opp alle bakkene fra Finse på skaren om morgenen første mai, bikkjene fløt innover Finsbergvannet og opp veggen, forbi Krekkja og til parkeringen, sang det inni meg. Første mai dags sang av : Den er vår, denne jord, den er vår…og vi tok den i eie og arv. ……og i fellesskap skjøtte dens tarv….vi er alle av selvsamme rot, og vi kjenner en adel, kun en: og se det er naturen så ren…..
høystemt og riktig. På en slik dag?
Bedre med mer global snø og kulde, enn oppvarming, sludd og vind!
Jeg satt på et reinsskinn på Finse mens ungdommen kjørte spannet mitt. En russ som syntes Finse var bedre enn Tryvann….(enig!!) – og leste masteroppgaver/eksamensoppgaver.
Man vet å innrette seg. I mitt neste liv skal hver april være to mndr, det skal alltid være sol, og jeg skal ha et vakkert og harmonisk spann (som nå…. :-) ) – eller, hvis jeg går nedenom og hjem før tida og alt er trist skal noen lese Helge Ingstads vakre dikt om slutten av livet og hundene i snøen – på grava mi – og jeg skal si fra oven at det var et flott liv så lenge det varte. Livet er for kort til å pusse opp kjøkken i april!