Getting older but still going strong

I am rapidly progressing in age, soon to turn 60. (October 6). To celebrate this I have bought myself a new competition sled (OT Pasvik), and signed up for the Finnmark 500 Race. So I guess granny doensn’t really like getting older. If I regret anything, is that I used too much time early on to “get somewhere” in life: education, career, etc, instead of jumping into some good opportunities to do other things. I started doing fun things like traveling extensively – dogmushing – and all that in late parts of my life so far. Though I spent a lot of time kayajing, skiing, climbing mountains, caming on glaciers etc also, I was alsways pretty “focused”. Politics, studies. Though I did spend a year in Texas at 17-18, and took the trans siberian reilway to China before I was 25, so i guess I was a little adventureous. Getting older means a stiffer body, many more wrinkles than I like, a less sharp reading vision, a less reliable memory for names, a better apetite, but also a lot of courage, less vulneralbility for emotional upsets, and more money in the bank!

We are well into training dogs, Sanne and I. Up to 30 km runs now, almost every other day. This weekend at Hakadal Sled dog seminar. As I am NOT competing for top 10, I guess I can continue to compromize: on feeding, on training, etc. It is good to see so many friends in the dog mushing community. I have now spend almost 16 years in that sport, and feel like a veteran, just what I am agewise. Marte will run Femund. Augustus will run Hallingen?

I am pleased to realize that I have almost all I need for the doggie life: Harnesses, tuglines, headlamps that work this year, ATV (now also almost registered on ME!), training cart and five sleds. Plus warm enough clothes (I could alwauys use another pair of warm gloves…etc). The dogs are not the best of the best, but they ar a fun team to run, so structuresd and experienced and easy to command after all this time with just this team of 10 dogs. Only ONE is new, Sapian is still a yearling.

Tipp is the oldie; a steady boy of 8. This year more eager than ever, and in a much better mood, has lost some of his earlier grumpyness and start up nerves.

Racer is also 8, mother of 5 litters, tha last one still only 8 weeks. I have to help her back in shape now.

Suesuki (10)has a part time foster home and goes boating and fishing and running at Nesodden.

Kobuq (5) is a good tempered easy going love seking lead dog who takes no nonsense. He likes to lead with Nenana, 2, who sets the pace. She is just one great female lead dog, quiet and focused. Racer’s daughter!

Her brother Juluss (2) and the other brownie; Bardus, are back engines in the team, though not side by side until after some kilometres. They are strong boys that you can rely on, but no good front runners unless they are with someone experienced.

The one and only wheel dog Cobby (5)  likes to dicipline his son Juluss at startup…..but then he pulls! Further up front he looks back…..not so good!

Ravna and Tanana (3) are the two girls that may or may not have their day: some times they are so good, and some times they just do not want….It is more “want” than “can”. They have finally become friends

Our guest: Nanuq, is a very quick and restless little yearlign AH. But she is not in the main team.

Baby Sajo is just a baby, 10 weeks now!.

And little Sapian is just a great, humorous yearling. He can run!

 

 

Advertisements

Finnskogen

Finnskogen 2 – 4. september

 

Dette var første treningsleir for meg som blodfersk hundekjører. Forventingene var store, og de har virkelig innfridd. Jeg har fått smaken på det gode hundekjørerliv. Fredag morgen dro Johanne og jeg av gårde med stort og smått fra kennelen, pluss en henger med Dyckvogna. Vi var usikre på oppmøtet, ettersom det har vært mye regn i det siste. Men med optimistiske smil dro vi, likevel. Johanne spøkte med ”regner det mye drar vi til Julussdalen“ det ble det heldigvis ikke noe av i denne omgang. Vel fremme var det allerede tre andre kjørere, og et utvalg av deres bikkjer. I løpet av ettermiddagen dukket det opp flere.

Temperaturen var grei, så vi bestemte oss for å kjøre en tur. Vi spente inn både hummer og kanari, det vil si: 9 Siberians + 1 Alaska husky, som til sammen blir åtte trekkhunder og to halve. Alle sammen løp bra, men det toppet kaka da en skrue løsnet og gjorde den ene bremsa ubrukelig. Dét er morsom det, å kjøre 10-spann med en bremse. Men vi var like hele da vi kom tilbake, på tross av møtet med en noe overrasket ”Finndøling” som nettopp hadde kjørt gjennom en leirplass av hundkjørere, men var tydelig forfjamset over å møte et spann på veien. Merkelig. Noen tror visst hunder kan fly. Bremsa ble fikset med en provisorisk (langtids) løsning av hjelpsomme kjørere, tusen takk.  

 

På kvelden kjørte Peter og jeg ut på en kort tur, og det gikk bra. Solotur med 8-spann uten Johanne. Læringskurven har vært bratt, men hundene er eksemplariske, og jeg prøver å ikke gjøre samme feil mer enn to ganger. Gourmetmiddag ble tilberedt av ”hobbyturkokk” Thor, biff med deilig tilbehør.  Vi ventet egentlig Monica også, men hun dukket ikke opp før lørdags morgen (etter en nattlig sightseeing i halve Finnskogen). Blid og fornøyd, selv om det ble få timer søvn den natta. Seinere kom også Johannes venninne Anka med sine 9 Sebirians. Ettersom 4-hjulingen ikke fikk plass i passasjersetet ble hundene kjørt foran bilen.

 

Kort etter sin ankomst erklærer Anka at hennes mareritt er å tråkke i hundebæsj. Hvordan hun har klart å unngå det etter x antall år med flere hunder, er for meg en gåte.    

Det ble en morgentur og en kveldstur, på til sammen rett over 3 mil. Hundene ble riktig slitne, og syntes det var deilig med en hvil i lyngen. Været hold seg overraskende bra, med noen regnbyger, men stort sett opphold. I kveldinga fant samtlige seg en plass i campingstolene under en stor presenning, som vi brukte en brøkdel av. Vi vet å utnytte plassen. I tillegg fikk Monicas trekk?hund, Tikken, og Johannes Juluss kose seg rundt leirbålet. På hengende håret klarte Johanne avverge Juluss fra å tisse i tyttebærene vi hadde plukket til Per.

 

Monicas form for sosialisering, her med Tikken i fanget.

Søndag dro vi ut på to korte turer, med hvert vårt 5-spann. Det gikk i full fart oppover langs ei lang slette, hundene virket nokså pigge de. På hjemturen ante det meg at noe var galt siden jeg måtte sparke i nedoverbakke. Det ene framhjulet hadde låst seg, og jeg fant ikke ut hvordan man løsnet det. Det viste seg å være ganske enkelt. Jeg trøster meg med at hundene fikk litt ekstra mosjon… På et par timer fikk vi pakket klar bilen (som hadde baklysene i uorden, typisk) og vente nesen hjemover. Vi fikk akkurat lessa ut av bilen, satt bikkjene i gårdene og foret før det braket løs, og vi skjønte hvorfor det var meldt flomvarsel. Det har vært ei flott helg, med mye trening og kos. Jeg gleder meg til neste gang.

 

Tekst og foto: Sanne Karlsen